Lena Bjelland Pedersen har skrevet et nytt opplysende dikt om livet med BPA og møtet med omgivelsenes forventninger:
Til du som står der
og forhåndsdømmer meg
Til du som ser og «tror» du kjenner meg
Til du som ser
meg nyte dagen
Elske livet
smile og le
Pyntet og fin
det er jo det jeg liker
akkurat slik som deg
Jeg elsker så mye ved livet
jeg vil leve, jeg og….
Til deg, som står der og tenker!
og lurer på hvorfor akkurat jeg
har hjelp av BPA?
Når jeg lever livet mitt slik,
som jeg gjør.
Om du vil kjenne på livet mitt?
Om du vil ta noen dager for meg.
Å gå i mine fotspor –
vil du det?
Ja, bare for noen dager
For å kjenne
for å se
Du kan få kjenne på smertene
som herjer i kroppen min.
Etter et selskap, som du så meg så fin i.
De smertene
Jeg så tappert prøver å skjule med et smil
mens tårene holder
på å renner over
Når kroppen går tom
Og smertene kommer
Om du vil,
kan du være min assistent.
Bare for noen dager.
For å kjenne og se
på min
fortvilelse,
min smerte
mitt tap av liv.
Vil du være min assistent for noen dager?
Og oppleve at uansett hva du gjør,
så har ikke min kropp det bra.
Vil du være min assistent,
som er redd for å gjøre feil?
Gi feil medisiner,
eller ikke se alle symptomer
Hadde du vært min assistent
for noen dager
JA
da hadde du ikke lenger forhåndsdømt meg
Men forstått,
Hvorfor jeg sjeldent er alene,
men sammen med min assistent
Og innerst inne
tror jeg du som
en gang forhåndsdømte meg
tilslutt
hadde blitt imponert over hva
jeg fikk til.
Av Lena Bjelland Pedersen