Personlig assistent – serviceyrke eller helsepersonell?

 

  • Ja, takk begge deler?

 

Er du usikker på om yrket til personlige assistenter kun er et rent serviceyrke eller om man også er å anse som helsepersonell? Dette er en ideologisk diskusjon på politisk nivå, samtidig som hverdagen med BPA i 2017 medfører plikter etter gjeldende lovverk. La oss ta en gjennomgang av foreliggende fakta.

 

Ideologisk sett et serviceyrke

BPA-ordningen ble skapt av funksjonshemmede selv i et prøveprosjekt på 90-tallet. NHF, Sosialdepartementet og Bente Skansgård i Uloba tok med frigjøringsverktøyet over fra statene, med et svært vellykka prøveprosjekt i Norge.

Med årene har assistentyrket blitt påvirket av rammene for levering av tjenester her til lands. Et rent serviceyrke blir regulert av lover og forskrifter vedrørende forsvarlig drift av BPA-ordningen. Jussen overstyrer politiske/ideologiske hensyn i forhold til om man mener personlig assistanse er et serviceyrke. De personlige assistentene må altså forholde seg til de pliktene som Helselovgivningen med forskrifter pålegger dem.

 

Lovverket

BPA er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven. Servicerollen utfordres og noen mener BPA skulle ha vært hjemlet i en annen lov, da BPA ikke handler om omsorg, men assistanse. Ut ifra dagens lovgivning, er både autorisert og uautorisert personell som utfører helse- og omsorgstjenester, å anse som helsepersonell. Og dermed kan det være nyttig å se på hvorvidt BPA kan påvirke rollen man har som helsepersonell – i og med at BPA er kommet så langt innen servicetenkning, brukerstyring og selvbestemmelse!

I mange BPA-ordninger jobber man dessuten med ren praktisk bistand. Andre ordninger utfører man også oppgaver som normalt sett ville ha gått inn under journalføringskrav (f. eks medisinhåndtering). Og videre er noen vedtak om BPA fattet som alternativ til bruk av tvang og makt. Da er det svært viktig å ha rett kompetanse og rette holdninger hos de som ansettes som personlige assistenter for å sikre forsvarligheten i tjenestene.

Autorisasjon

I noen tilfeller vil den som er ansatt som personlig assistent ha autorisasjon etter hpl. § 48. Som regel vil personer med slik autorisasjon utføre oppgaver der det er nødvendig med deres kompetanse, og det er nettopp derfor de er ansatt – typisk i en assistanse-ordning der det er nødvendig med noe helsetjenester i tillegg til omsorgstjenestene. Uansett om kompetansen er nødvendig eller ikke, og uansett om dette personellet utfører handlinger i løpet av dagen som ikke kan anses som helsehjelp, så vil vi mene at personell med autorisasjon som er ansatt som personlige assistenter – er helsepersonell i helsepersonelloven §3 – nr. 1.

Det er også på sin plass å ta dette opp til diskusjon i forhold til rett lønn.

Når det gjelder personlige assistenter som omfattes i helsepersonelloven §3 -nr. 2 så må det  være slik at de regnes som helsepersonell når de utfører handlinger som er helsehjelp, jf. § 3 tredje ledd, men når de utfører handlinger som ikke er helsehjelp, så er de ikke helsepersonell.

Når er det praktisk bistand og når er det helsehjelp?

I de tilfellene det er behov for at en personlig assistent følger bestemmelsene i helsepersonelloven (f.eks. om forsvarlig tjenesteyting) så anses vedkommende som helsepersonell, mens når det ikke er behov for å følge disse reglene så anses vedkommende ikke som helsepersonell.

Dermed vil det være tilfeller der man klart skal anse personlige assistenter som helsepersonell i forhold til enkelte oppgaver, typisk når oppgavene ligner på helsehjelp (kateterisering og det å bistå med medisiner kan være eksempler på dette). For andre oppgaver vil det til en viss grad være en smakssak – i alle fall er det her debatten har stått tradisjonelt sett. Stort sett vil nok personrettede oppgaver omfattes av helsehjelpsdefinisjonen (dusj, hygiene, bistand ved måltider, forflytning, toalettbesøk m.m.). For noen oppgaver vil det helt klart ikke være snakk om helsehjelp (handling, gulvvask, betaling av regninger i nettbanken m.m.), og da anses ikke assistenten som helsepersonell i forhold til disse oppgavene. Men selv om ikke autoriserte personlige assistenter ikke er å anse som helsepersonell når du utfører tjenester som ikke er helsehjelp, så er det bestemt i helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1 første setning at helsepersonellovens regler skal gjelde tilsvarende.

Unntak

Det er gjort unntak fra dette når det gjelder journalføringsplikten etter hpl- kapittel 8, jf. forskrift om helsepersonellovens anvendelse § 2.

Unntak fra unntaket…

Og så gjelder det et unntak fra dette unntaket igjen, når det er aktuelt med tvangstiltak etter hol. kap. 9.

Helsedirektoratets svar

Det er igjen nyttig å se tilbake til opprinnelsen for BPA. Funksjonshemmede vil ut av pasientrollen, ut av brukerrollen, inn i en borgerrolle der det du og jeg gjør hver dag (påkledning, evt. ta en Paracet ved hodepine) ikke trenger å handle om helsehjelp. For å rydde opp i hva som er politisk debatt og hva som hører hjemme i faktisk daglig drift av BPA, vil vi vise til svaret fra Helsedirektoratet 30. januar 2017:

  1. «Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven (hol.) § 2-1 at:

Helsepersonelloven gjelder tilsvarende for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter loven her. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen, herunder om at enkelte bestemmelser i helsepersonelloven ikke skal gjelde for personell som yter bestemte tjenester etter loven her.

Bestemmelsen innebærer blant annet at assistenter i BPA-ordninger er underlagt helsepersonellovens bestemmelser, herunder kravet til forsvarlig virksomhet i hpl. § 4. Det følger av forskrift om helsepersonellovens anvendelse § 2 at helsepersonellovens regler om journalføring ikke gjelder for omsorgstjenester som ikke er å anse som helsehjelp.

Aktører som yter helse- og omsorgstjenester skal etter helsetilsynsloven § 3 første ledd opprette et internkontrollsystem – bestemmelsen sammenholdt med forsvarlighetskravet i hol. § 4-1 forutsetter en viss skriftliggjøring av tjenestene som ytes. Virksomheten må derfor utarbeide rutiner for dokumentasjon, for å sikre at nødvendige opplysninger om tjenesteytingen blir nedfelt på en forsvarlig måte til bruk styringssystemet for tjenesten.»

BPA-skolen og Omsorgsjuss mener: – Ja, takk, begge deler

Hvis BPA skulle vært et rent verktøy der de ansatte er servicemedarbeidere, slik det var tenkt en gang i tiden, så måtte BPA vært regulert i et annet lovverk.

Slik det er pd. må arbeidsledere, ansatte og arbeidsgivere sørge for en forsvarlig tjeneste som også bygger opp om intensjonen i BPA: frihet til å leve selvstendig og ta egne valg.

Opplæringen til den enkelte personlige assistent skal derfor bygge opp om en rolle som assistent der du gjør slik arbeidslederen veileder deg. Samtidig som du er serviceminded, er du også klar over dine rettigheter og plikter etter lovverket. Både taushetsplikt og plikt til å yte forsvarlige tjenester.

Forsvarlighetskravet

Vi anbefaler kommunene å stille noen forenklede dokumentasjonskrav i tilfeller som er unntatt fra plikten til å føre pasientjournal. Følgende bør dokumenteres:

– at den ansatte har gjort jobben vedkommende er ansatt for å gjøre (dette går fram av timelista også, men poenget her er at det skal framgå at de rettighetene som er gitt i enkeltvedtaks form er oppfylt den enkelte vakta/dagen).

– at den ansatte har opptrådt forsvarlig (dette vil ofte framgå mer indirekte – de skriver ikke at «jeg har gjort jobben min på forsvarlig måte«, men gir en kort beskrivelse av hvilke oppgaver som er gjort og om hvordan de er utført.

– om det er behov for endringer i enkeltvedtaket (dette er det bare nødvendig å ta med når det har skjedd endringer i arbeidsleders/brukers situasjon).

 

Dette er krav som kommunene har hjemmel i internkontrollreglene, forsvarlighetskravet og den arbeidsrettslige instruksjonsmyndigheten, for å stille til alle sine ansatte. Dersom kommunen setter ut tjenesteytingen til private, å kommunen sikre seg denne muligheten gjennom kontrakt med den private utføreren.

 

Ny forskrift og ny standardkontrakt

Den tidligere internkontrollforskriften for helse- og sosialtjenesten, har nettopp blitt erstattet av denne. Snart kommer en revidert ny Norsk standardkontrakt på BPA-området der dette trolig vil bli regulert.

 

Positiv påvirkning

Dermed kan vi si at forståelsen av rollen som helsepersonell også blir påvirket positivt gjennom denne utviklingen. Hvor mange er det ikke som sier de har fått helt andre perspektiver på sin jobb i boliger, i hjemmetjenestene og på sykehjem, etter at de også fikk jobb som personlig assistent?

Det kan være et godt tegn at helsepersonell også kan yte forsvarlige tjenester gjennom å ledes av den som har tjenesten. I en tjenesteform hvor den tradisjonelle journalføringen er satt til side for andre måter å sikre og dokumentere en god tjeneste på. Der kommunen som forvalter gir rom for nye rammer for forsvarlig drift av en tjeneste som er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven. Der også opplæringen gir ut ifra premisset om brukerstyring, samt faglig og metodisk trening (kurs, autorisasjon, kompetanse innen hjelpemidler o.l.) som sikrer forsvarlig tjenesteutførelse.

BPA-skolen tilbyr opplæring til kommunal forvaltning i samarbeid med Omsorgsjuss. Vi gir dessuten opplæring til arbeidsledere og personlige assistenter. Målet vårt er å få flest mulig til å snakke samme språk ift. BPA, slik at vi er enige om hva BPA er og hva det kan bli i fremtiden. Det er spennende og vi håper alle innser hvor viktig opplæring og samarbeid er.

 

Hvilken rolle spiller det?

Som personlig assistent er det veldig viktig at man vet hva som forventes i rollen og slik at også arbeidslederen vet hvilke retningslinjer han/hun skal følge i ansettelsen og veiledningen av sine assistenter. Det kan helt klart oppstå usikkerhet her, selv om noe er tydeliggjort fra myndighetenes side.

 

I BPA-skolen søker vi etter å fremme BPA som et godt frigjøringsverktøy, der også ansattes rolle blir verdsatt.  Avklaringer som dette er med på å gi en tydelig profil ut ifra det lovverket man jobber i. I både arbeidsmiljøloven som alltid gjelder for å sikre gode avtaler mellom de som har en tjeneste, og de som utfører tjenestene og helse – og omsorgslovgivningen. Videre vil vi alltid legge opp til at det skal være rom for refleksjon rundt rollene og lovverket som regulerer ordningen!

Helsepersonell defineres slik etter Helsepersonelloven §3:

1.  Personell med autorisasjon etter § 48 a eller lisens etter § 49,

 

2.  Personell i helse- og omsorgstjenesten eller i apotek som utfører handlinger som nevnt i tredje ledd,

 

3.  Elever og studenter som i forbindelse med helsefaglig opplæring utfører handlinger som nevnt i tredje ledd.


Med helsehjelp menes
enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell.

Departementet kan i forskrift bestemme at loven eller enkelte bestemmelser i loven skal gjelde for nærmere angitt personell som ikke omfattes av første ledd, herunder personell som Norge etter folkerettslige regler er forpliktet til å gi rett til å utøve yrke som helsepersonell midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Som mennesker trenger vi ikke stemples som pasienter bare fordi vi trenger assistanse i hverdagen. Dette har vi respekt for, og jobber for at den enes rettigheter ikke skal rokke ved den andres (les: ansatt og arbeidsleder). Dermed er det også naturlig å avslutte dette på denne måten:

Konklusjon

Om vi glemmer ideologien, historien og meningen med BPA, står vi i fare for å forringe BPA som frigjøringsverktøy (holdninger, konsekvenser). Tjenesten sikres gjennom brukerstyring og nødvendig kompetanse for å utføre arbeidet gjennom kurs, opplæring og veiledning. Noen får kurs i å sette insulinsprøyter av autorisert helsepersonell. Og får dermed en skreddersydd verktøykasse av ferdigheter for å utføre oppgaver i den enkeltes BPA-vedtak.

Det viktigste er vel kanskje da å kjenne til at man som assistent faktisk har en plikt til å utføre forsvarlige tjenester og være våken i det arbeidet man utfører med sin arbeidsleder, sine kolleger og arbeidsgiveren/kommunen. Og at man sammen med sin arbeidsleder sier klart ifra dersom krav til rapportering blir for inngripende og nedverdigende for arbeidsleder. Og igjen, at man vet at det skal varsles om man ser at det er uforsvarlige tjenester man leverer.

Så går det jo an å ha to tanker i hodet på en gang her – på den ene siden så må assistentene forholde seg til bl.a. det å opptre faglig forsvarlig, men på den andre siden kan man ta hensyn til arbeidslederen i omtalen av dette. Det er ikke nødvendig å omtale arbeidsleder som pasient og tjenesten som helsehjelp selv om man pålegger en assistent å opptre forsvarlig. Sagt på en annen måte: forsvarlighetskravet gjelder for den ansatte selv om man opptrer respektfullt mht. begrepsbruken overfor arbeidsleder.

 

Lykke til!

 

Av: Hege Weimand Larsen og Marianne Skattum