Fra kjøkkenet til Ingar Bergersen har assistent Camilla Holten lært å lage mat fra bunnen av. Etter ti år med samarbeid, har de funnet oppskriften på en bærekraftig BPA-ordning med god personlig assistanse. De ansatte trives, utvikler seg og blir i jobb over tid.
– Satt på spissen, så skjemmer jeg bort dem, og de skjemmer bort meg, sier arbeidsleder Ingar Bergersen. Sammen med assistent Camilla Holten deler han oppskriften på et godt arbeidsforhold i BPA.
Ingar, fra Aurskog-Høland, ser de ansattes behov for opplæring, medvirkning og tilrettelegging som en særs viktig del av oppskriften på bærekraftig personlig assistanse.
– BPA er personlig. Det finnes derfor ingen felles oppskrift som svar, begynner Camilla.
– Det jeg har lært gjennom mine år som arbeidsleder, er at man blir veldig tilknyttet mennesker. Man får mer kontakt med enkelte, og disse relasjonene videreutvikler seg. For meg er det viktig at assistentene tenker over hvordan de har det og bruker sine stemmer. Det viktigste av alt er å være rund, poengterer Ingar.
Du strekker deg langt, bekrefter Camilla og ser bort på sin arbeidsleder.
– Ja, jeg gjør det. Satt på spissen, så skjemmer jeg bort dem, og de skjemmer bort meg. Da får man et bedre arbeidsmiljø, sier Ingar.
Arbeidslederen har vært opptatt av at assistentene kan medvirke i å tilpasse turnus. Dermed får de en best mulig hverdag og fritid som ivaretar forpliktelser overfor familie.
Om egeninnsikt og det å bli en god menneskekjenner
Ingar er opptatt av å formidle at man blir en god menneskekjenner av å ha folk tett innpå livet.
– Jeg fikk livet snudd opp ned i løpet av et tusendels sekund som 26-åring. Det ble et langt opphold på Sunnaas og ett år på sykehjem. Jeg hadde vært aktiv fotballspiller og yrkessjåfør. Så var plutselig alt snudd på hodet.
– Jeg har alltid vært glad i å prate med eldre mennesker, men jeg skulle jo ikke bo på et sykehjem da jeg var 27 år. Jeg var mye grinete og sint. Så jeg forlangte at alle skulle stå på en påle for meg. Jeg lærte enormt mye av det, summerer Ingar.
BPA muliggjør selvbestemmelse
Selvbestemmelse handler ikke bare om å velge hva en vil, men å velge bort det en ikke vil. Med BPA gjenvant Ingar retten til selv å bestemme hvor og med hvem han ville bo. Ingar skaffet seg leilighet og fant aktuelle kandidater til assistentstillingene. Han ringte kommunen og sa at «nå mangler jeg bare vedtaket om BPA.»
Ingvar har med årene fått tillit til seg selv som leder og til dem som jobber for ham. I 2015 kom Camilla inn som sommervikar.
– Og siden ble du ikke kvitt meg, gitt, sier Camilla fornøyd til sin leder.
Hører hvordan de har det når de tar i døra om morgenen
– Det krever mange ressurser å være en ålreit sjef. Det er tøft. Jeg involverer meg veldig i mine assistenter. Så jeg spør ofte om det går bra. For meg er det viktig å tilrettelegge for åpenhet og dialog. Det er ikke sånn at de bare skal jobbe fra 8 til 15, men at de har det godt, trivelig og hyggelig. Du blir menneskekjenner av å ha folk tett på i livet ditt daglig. Så lenge jeg tar hensyn, får assistentene det bedre.
Tilrettelegging for å ivareta ansattes restarbeidsevne
– Jeg vi heller at Camilla kommer på jobb enn at hun blir værende hjemme fordi hun starter dagen med migrene. Da kan jeg velge at vi roer ned. Dermed kan hun bruke tiden på å bli frisk.
Rutinen er bedre for Camilla også.
– Men har jeg feber, så går jeg ikke på jobb. Har jeg derimot restarbeidsevne og Ingvar sier at det går fint for ham, kommer jeg på jobb, sier Camilla.
– Jeg har uansett nok assistanse til å få gjort det jeg skal, poengterer Ingar.
Hvordan sikrer man kvaliteten i assistansen i eget liv?
Med BPA er det en åpenbar tiltro til at folk vet best i eget liv. Arbeidsleder kan forvalte assistansetimene slik den mener er forsvarlig for å ivareta egne behov. Ingar erfarer at hans egeninnsikt og livserfaring gjør det mulig å forvalte assistansen godt.
– Hvis jeg for eksempel vil på konsert, så vet jeg at da må jeg spare energi og hvile noen dager i forkant. Men jeg velger det fordi jeg mener det er verdt det. Jeg får ladet batteriene av å være på konsert, sier Ingar.
Ingar og Camilla på konsert.
Min selvbestemmelse tåler dine meninger
Camilla reflekterer rundt det å ha medbestemmelse i hvordan assistansen skal ytes og hvor grensene går i forhold til å utfordre hvordan Ingar velger å leve sitt liv.
– Hvor mye kan jeg bry meg med hans livsvalg før det blir for mye? Det handler om å tørre å stå i en motstand hvis man for eksempel er uenige i noe. For eksempel kan jeg spørre om hvorvidt det er ønskelig å sove med soveromsvinduet åpent når det blir kaldere vinternetter. Er vi uenige i et slikt spørsmål, er det opp til ham å følge mitt råd eller ei, sier Camilla.
– Var jeg en som hadde alle svarene selv og aldri lot meg utfordre, så hadde ikke hun villet jobbe her. Ingen ville ha jobbet her, mener Ingar.
Gjensidig respekt
– Vi assistentene liker ikke å tenke at vi er tjenesteytere der vi skal gjøre enkelte oppgaver, og så sette oss på gjesterommet og vente til neste oppgave skal utføres. Det handler om gjensidig respekt. Samtidig vil vi så klart ta hensyn til at man gjerne trenger å være litt alene når man har folk rundt seg 24 timer i døgnet, sier Camilla.
– Det som er fint er at du har en ordning der folk er blitt værende. Folk har sluttet av naturlige livsendringer som flytting eller jobbtilbud etter endt utdannelse. Men du har en stabil gjeng ansatt her.
Ingar nikker stolt.
Ingar og Camilla på julemarked i Riga, Latvia.