Om assistentens rolle i møte med samfunnsbarrierene

I dette innlegget vil jeg presentere tre tekster.

Den første er oppdiktet (og baserer seg på flere lignende historier). I refleksjonsdelen til teksten viser jeg til den såkalte GAP-modellen.

Den andre teksten er beskrivelser av noe jeg en gang ble vitne til. I refleksjonsdelen presenterer jeg den sosial modellen.

I den tredje teksten henvender jeg meg til deg som leser med en del spørsmål.

Tekst 1:

Tøffere!

Det er oppbruddstemning i den sorte boksen. Assistenten har sittet helt stille på andre rad i teatersalen under korøvelsen. Anna er gjennomsvett og glinser som den stjernen hun er. Som alltid er hun høylytt og leende mens hun vinker og klemmer de andre kormedlemmene farvel og god natt. Assistenten er taus mens hun trer ned mot gulvet der det nå er fritt fram. Stolen kjennes lett å trille, nå. 

– Hva syns du? spør Anna rolig, mens hun tar imot drikkeflaska fra skinnveska. Assistenten trekker pusten. – Vel. Jeg tenker at dette her blir kjempebra! … Det blir stille. Så legger hun til noe som kan sette Anna på gledes-sporet igjen: – Jeg gleder meg til dere skal ha premiere!

– Ja, nikker Anna fornøyd med drømmer i blikket før hun setter i gang. – Tenk at vi skal få stå bak selveste Rein Alexander på denne revyen. Jeg kommer bare ikke over det! Tenk, at vi skulle bli valgt ut av femten kor. – FORAN Celina!! De ler, begge.

– Er du nervøs, da? spør assistenten søkende etter vennskapet som har vokst fram mellom dem, men som har hatt pause i tre timer. Hun smekker opp nødutgangsdøra så den treffer de hvitmalte murveggene som leder ut mot bakveien på kulturhuset. Døra seiler seigt igjen bak dem og skaper et vakuum av tid før klikket kommer. – Nervøs, nei, det finnes jeg ikke, svarer Anna og gliser. – Er bare glad og full av krutt jeg, vet du. Hun ler. De ler. Nå er det bare Anna og Line i den lange, flomopplyste korridoren med plakater av strålende menn og damer fra tidligere og kommende premierer og en tom plass som Anna vil fylle.

– Så, hva har vi her? Sier konduktøren. 

– Nei, her har du to damer som skal hjem til Oslo etter en fantastisk korøvelse, glitrer Anna med strak rygg, rosa sjal og røde lepper.

 – Ja, svarer konduktøren tungt og puster fraværende tåke mellom dem. 

– Jeg skulle gjerne sett billetten hennes, sier han til Line.

– Hun har ikke kjøpt billett, hun tenkte å kjøpe på toget, svarer Anna. Folk passerer dem opp trappene bak dem med krum nakke. 

Line ser hvordan vennen krymper seg under den mørke uniformen. Han blir stående på perrongen av betong, før han snur og beveger seg innover. Den analoge klokken på sier at det er seks minutter til flaggteppet vil gå ned. – Men vi rakk det jo, hvisker Line til Anna. Men Anna er taus. Hun er ikke Anna. Lines hjerte dunker. Hodet vet at oppgaven ikke står i assistenters stillingsbeskrivelse, men at den skulle ha stått i konduktørens. Hun vet hun ikke må ta denne rollen, likevel steiler kroppen så hun blir like høy som bestefar på 1,90. Klarer ikke tøyle seg. Hun er tiger, løve, forbanna pigghå og blekksprut på en gang. Annas forlengede armer og ben. – Dette toget skal ikke få passere på min vakt!

Forfattet av Hege Weimand Larsen, 2020.

Refleksjon:

Teksten handler om rollen vi assistenter er tildelt og hvordan vi selv også påvirker den. Og om hvor grensene går: de settes av hver enkelt arbeidsleder, men gjerne i et samspill med samfunnet man lever i. Skal assistenter bare anses som «upåvirkelige typer» som står i kulissene: – Hva er greit og hva er ikke greit å gjøre når man følger med sin arbeidsleder ut i samfunnet? Og hva skjer man møter på diskriminerende barrierer og/eller holdninger? Skjer diskriminerende praksis «bare» med/mot den som den er rettet mot, eller påvirkes også assistenten? Hvor slutter assistentrollen som profesjonell og tilbakeholden, ledet av sin leder – og hvor begynner mennesket/vennen/det moralske vesenet? Hva gjør det med oss?

En relasjonell forståelse av funksjonshemming illustrert med GAP-modellen.

Hva er: Relasjonell forståelse av funksjonshemming?
Gap-modellen viser at en funksjonsnedsettelse ikke alltid fører til en funksjonshemning (f.eks. hvis en døv person lever i et samfunn der alle kan tegnspråk, reduseres funksjonshemmingen). En funksjonshemning oppstår først når personen får sin livsførsel begrenset på grunn av gapet mellom personens funksjonsevne og samfunnets krav. Rehabilitering har ofte som mål å minske gapet, men bygger ofte på en medisinsk forståelse av at personen har en nedsatt funksjonsevne. Med fokus på tilrettelegging i samfunnet blir også gapet enda mindre.

Tankekors: En assistent kan jobbe med mye, blant annet husarbeid, avlastning og rehabilitering. I tillegg følger assistenter med ut i samfunnet. Hvordan ser samfunnet egentlig på assistent-rollen? Hva forventes? Er det best å la arbeidslederen selv vise vei for når vi skal tie og når vi skal tale? Dette leder over i neste tekst.

Tekst 2: Gi meg en planke?

Vi hadde bestilt bord på en restaurant. Jeg var i lag med kolleger i et selskap som var eid av min mentor og venn, Kirsti Cath Dahle. Kirsti hadde startet selskapet og ansatt meg for å være med på å tilby opplæring i BPA der.

Ved inngangspartiet til restauranten møtte vi en hindring i form av en høy terskel. Vi ble derfor stående utenfor og ventet på at noen skulle komme ut og ta oss imot. Det regnet lett.

En blid mann (antagelig restauranteieren) i mørk dress tok oss imot og spurte om det var noe han kunne hjelpe oss med. Kirsti tok ordet og pekte på terskelen inn til den flotte restauranten. – Ah, vær vennlige og gi meg et øyeblikk, sa mannen.

Han forsvant inn i full fart og kom ut igjen like raskt med planker i begge hendene og et stort, vennlig smil. – Dette skal vi fikse! Og alle ble vi ganske lettet. Vi var sultne, tross alt. Etter et par minutter med vennlig small-talk gikk vi inn og satte oss ved det anviste bordet. Der spiste vi god mat og snakket om hvor effektivt og enkelt de hadde funnet løsningen på problemet.

Jeg så med store øyne mot mitt forbilde, som hadde vært så behersket i situasjonen. Jeg hadde tidligere sett andre opptre i forbannelse over slike situasjoner. Og jeg hadde sett folk som ikke turte å si fra. Selv var jeg usikker på om det var min plass å si fra. Lettet var jeg over å se hvordan man kunne finne løsninger der og da.

Men i ettertid har jeg tenkt på hvor provisorisk løsningen var. To planker, liksom. Gi meg en hammer, så kan vi heller bygge inngangspartier som er tilgjengelige for alle, trygge, intuitive og robuste over tid. Jeg tenker på Mike Oliver, som skrev «If I had a Hammer!» om den sosiale modellen.

En modell som setter fokus på samfunnets barrierer og muligheter vi har til å skape plass til alle. Han skrev i en tekst om den sosiale modellen at:

«Dersom all verdens snekkere opp gjennom tidene hadde diskutert hvordan man skulle bygge hus, så ville ingen hus ha blitt bygget. Jeg har forsøkt å vise at vi har en hammer og at dersom den blir tatt i bruk så vil den kunne bidra til rettferdighet og frihet for funksjonshemmede»

(fritt oversatt fra s. 20. Se full tekst her)
I bildet er bakgrunnen et foto av skyer tatt ovenfra i fugleperspektiv. Øverst står teksten "jeg har forsøkt å vise at vi har en hammer" sitat - Mike Oliver. En illustrert hammer og en illustrert dommer-hammer finnes under teksten. Midt i bildet av skyene svever et bilde av en buss som kjører i en storby.
BPA-skolens illustrasjonsbilde

Den sosiale modellen utfordrer oss dermed til å ta ansvar. I lovverket vårt har vi krav som stilles til alt fra restauranteiere og transportselskap, kommuner og stat (se f.eks her). Det å legge ansvaret der det skal ligge, er bra, men vi er likevel ikke i mål. Årene går. Togene går. – Så hva kan du og jeg gjøre? Er dette bare «funksjonshemmedes kamp»? eller handler det om et felles ansvar som moralske individer som sammen skaper samfunnets holdninger og strukturer?

Vi fikk en god middag og en hyggelig opplevelse den gangen, men hva med den som kom etter oss? Er det fortsatt bare planker på bakrommet i restauranten – er det bra nok? Hvilke verdier symboliseres i dette? Er restauranteieren helt, eller unnasluntrer?

Hva skal til for å sikre tilgjengelighet for alle med barnevogn, nedsatt syn, med rullestol osv.? Og hva med denne nettsiden. Er den tilgjengelig nok for alle? (les mer her).

En viktig sak for meg er å engasjere meg i det interessepolitiske arbeidet drevet av og for funksjonshemmede. Samtidig er jeg opptatt av assistentenes situasjon. Så den siste teksten handler om denne rollen.

Tekst 3: Sterkere sammen, men på hvilken arena?

– Tror du Anna og Line kom med på toget?

– Skal vi holde assistenten Line ansvarlig til å si fra om urett i etterkant av hendelsen eller er det kun Anna selv som har ansvar for å si fra?

Hvilket verktøy har vi gitt assistenter og hvilken autoritet har assistenter i møtet med samfunnets barrierer, i 2020? Ingen?

Skal assistenten alltid tie og læres opp til å «lukke øyne og ører»? Eller kunne vi f.eks. ha et system der ansatte forpliktes å skrive «avviksmelding» til sin arbeidsgiver/andre instanser (f.eks. likestillings- og diskrimineringsombudet?) når man i jobb møter barrierer/diskriminering mot den man jobber for, i samfunnet?

«Jeg fikk ikke gjort jobben min i dag, fordi arbeidsleder ble diskriminert/utestengt…».

Kunne man stått sammen i større grad enn i dag, for å løfte disse forholdene tilbake til arenaene som har ansvaret? Eller er det galt? Skal arbeidsleder selv alltid løfte fram sin sak til aviser og til interesseorganisasjonene som allerede synliggjør denne kampen?

NB! Dette handler så klart også om selvbestemmelsen til den som har BPA. Ingen skal ta over styringa i BPA-ordningen og bestemme på vegne av arbeidslederen hva man skal gjøre i situasjonen man står i. Men det finnes mange situasjoner der jeg undres om vi kunne ha stått sterkere sammen.

Holdninger handler også om hva vi forventer av hverandre. Skal assistenter være tilskuere eller deltakere? Eller kan de gis myndighet til å agere på vegne av og sammen med sin leder/den som har BPA?

Kunne assistenter blitt løftet frem som samfunnskritisk personell ut over det å sikre grunnleggende menneskelige behov, men peke over mot frihet og deltakelse? For assistent-yrket er jo nettopp med på å sikre at folk kan leve selvstyrte, aktive liv og bidra i fellesskapet. Men: vil en tydelig assistent som sier fra med autoritet, kunne svekke autoriteten til den som har assistent? Ikke vet jeg svaret, men jeg er nysgjerrig og vil gjerne lære av deg.

2 Comments to “Om assistentens rolle i møte med samfunnsbarrierene”

  1. Hei. Skulle tro noen hørte hva jeg har tenkt og snakket med venner om. Det burde vært en skole for de som vil bli Bpa assistent. Det var en åpenbaring å lese disse historiene. Hvordan skal vi oppføre oss for ikke å overstyre de vi skal assistere.? Vi har jo små kurs og samlinger hos firmaet som har ordningen. Det er jo ikke det samme. Dette er vel en nettbasert skole?

    1. Hei, takk for at du sender en så positiv melding. Jeg er glad du leste historiene og fikk noen refleksjoner rundt BPA-rollene.
      Så fint at leverandørene har kurs for dere.
      BPA-skolen ble opprettet med ønske om å bidra til at opplæringen i Norge er god og basert på ideologiske prinsipper så vel som regelverket som gir rammer til rolleforståelse og samarbeid. På grunn av koronapandemien har vi kun nettkurs i 2021, men tidligere har vi reist ut til kommunene og noen leverandører som vil samarbeide med oss om kurs og fagdager. Jeg håper også at det blir flere som vil være med på å snakke om hva opplæringen for arbeidsledere og assistenter bør innebære av innhold, omfang og så videre. Det er viktig å ikke dra det for langt i en retning som potensielt kunne skadet tiltroen til at arbeidsleder så klart gir den beste personlige opplæringen til sine assistenter. Heldigvis er det vanlig i dag at mange ser nytten av å samles for å utforske gode BPA-rammer i enkeltordninger, på tvers av ordninger i et firma/en kommune og enda større i Norge. Jeg ble veldig glad for en motivernede hilsen og håper du tar kontakt om du har mer på hjertet. Lykke til og alt godt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *