Om troverdighet, ydmykhet og smertefull erkjennelse

I 2010 leverte jeg en masteroppgave om BPA på NTNU. Og nå vil jeg dele en historie som forteller mye om meg. Og om BPA. Kanskje er den selvopptatt, men jeg bruker meg og mine erfaringer for å lære om BPA. Så da deler jeg denne vonde, men viktige og gode lærdommen med deg som vil lese.

Avvisning

Jeg hadde nesten møtt veggen i arbeidet. Latt det sosiale livet ligge på vent. Latt kjæresten ligge på vent. Latt treninga utebli. Jeg var i en hule. Jeg analyserte hver minste detalj og hadde mista overblikk og kreftene til å fullføre.

Heldigvis hadde jeg en mor som hadde gått samme vei før meg og som hadde veiledet mange studenter gjennom samme reise. Hun sa det som det var. Noen blir smågærne av det, men de fleste kommer seg gjennom. Så jeg trakk pusten og fortsatte. Dykket nedi datamaterialet (intervjuer med assistenter, arbeidsledere og flere).

Jeg ville bære fram de viktige erfaringene – som jo var det mest spennende i hele oppgaven. Mer spennende enn teorien. Jeg fant ikke mye teori som passet til oppgaven. Den sto best på egne bein. Og jeg skjønte etter hvert at det var ikke uten grunn. BPA er noe annet enn tradisjonelle tenkemåter.

Jeg fikk til slutt et overblikk likevel. Lys gjennom vinduet som fikk meg til å slappe av og skrive alt helt ut, til å stole på at dette var solid nok til å publisere. Jeg hadde analysert og fått frem essensen i hva alle hadde fortalt meg om BPA i intervjuene våre.

Jeg hadde vært lenge der inne i hula og opplevde at jeg hadde utviklet min egen forståelse. Og at det er krevende å stå i slikt ubehag der man utforsker og presser seg selv til å lære noe nytt uten å gi opp og bli i sin gamle trygge forståelse av verden og menneskene rundt oss. Akseptere andres perspektiver. Bruker? Borger? Arbeidsleder? Der kom tittelen…

Muntlig nedverdigelse

Jeg tror ekstern sensor på muntlig eksamen opplevde at jeg hadde blitt bitt av fenomenet «going native» – som er et begrep som beskriver det som har skjedd med noen sosiologer som har studert andre kulturer og til slutt mistet evnen til å ta avstanden ut i forskerrollen og beskrive denne kulturen utenfra. Forskerbrillene blir forlagt og man forelsker seg i kulturen og blir en del av den.

Så klart ble jeg forelsket i BPA. Det er jeg fortsatt. Jeg forsøker å løse gåten, der vi alle kan enes om hva det er og hvordan vi best kan få dette til. Og selv om jeg har skjønt at mange vil nekte å gi slipp på sin versjon av BPA, fordi de hører til i den ene eller andre leiren av forståelse om både brukere-borgere, velferdsmodellene våre, assistent-helsepersonellfokus osv. Så kan vi kanskje klare å ta det beste av to verdener og oppnå et felles mål om å lykkes med BPA?

Jeg gråt så hardt som jeg aldri før har gjort

Hardere enn da jeg har hatt kjærlighetssorg i ungdommen. Husker jeg vurderte før muntlig eksamen om jeg skulle ha på meg den blå selvhøytidelige blusen for å liksom kle meg opp til profesjonalitet og en karakter B eller A. Jeg visste jeg hadde det i meg, jeg hadde jo fått A på eksamen i forskningsmetodologi og B-er (og en D i statistikk). Jeg behersket egentlig store deler av karakterskalaen og hadde tro på at BPA hadde jeg i alle fall lært nok om nå. Og jeg spurte mannen min om han syns jeg skulle ha den rosa eller den blå blusa. Han syns jeg skulle ta den rosa. Jeg valgte den, med skrekkblanda fryd.

Meg

Jeg møtte opp som meg selv den dagen. Kreativ. Med innlevelse. Ydmykhet. Erfaring. Kompetanse. Perspektiver. Respekt. Balanse. Humor. Jeg koste meg i det å fortelle om forskningsstudien og hele prosessen med Powerpoint. Jeg merket at jeg hadde veldig sansen for å forelese! Jeg tok det helt ned på bakken og snakket ærlig. Den dag i dag føler jeg at oppgaven min er svært god og nyttig for de som leser den. Den har rike beskrivelser og gode poenger som jeg lærte av andre!

Så stod jeg der med rosa bluse og hadde latt være å opphøye teorien som noe viktigere enn erfaringene i siste del. Jeg lot være å kople alle historiene til informantene opp mot teori. Jeg syns det var viktigere å la BPA leve i virkeligheten, nærmest brukerstemmen, nærmest tiltroen til folk og mindre vekt på institusjonaliserte forståelsesmodeller. Der vi kan forme den videre sammen.

Så kanskje var det noe som skremte/fjernet tiltroen fra ekstern sensor. Kanskje var det derfor hun satt og så ned i bordet halve forelesningen min. Jeg fikk en vond magefølelse. Og så kom slaget i magen da hun ga meg en C. Jeg opplevde at intern sensor ikke var enig i det hele tatt, at stemningen de to imellom var iskald der og da (men jeg vil aldri få vite det helt sikkert).

Klage

Jeg fikk beskjed om at «du kan jo klage» hvis du er misfornøyd av denne eksterne sykepleieren. Da ble jeg så sint. Jeg sa «hvis du mener at dette er en C, så er det en C!» Jeg dirret av sinne. Jeg ville ansvarliggjøre henne for hva hun faktisk lot meg gjennomgå. Jeg ville skåne meg selv fra enda lenger prosess med klage og ny eksamen. Jeg hadde flyttet til en ny kommune og skulle starte livet der.

Og jeg ser jo nå, hvordan dette er en følelsesmessig sterk parallell til dere som søker om BPA, ikke får gehør, blir tatt for å være noen som snakker om noe fiktivt som ikke den andre kjenner igjen. Og jeg gråt så hardt at jeg nesten ikke fikk puste den ettermiddagen. Som en teit flink pike. Men dette var ikke teite tårer. Det var så dypt at jeg følte den avvisningen helt inn i hjerterota.

Jeg pælma blomstene i søpla og var så forbanna. Følte at dette var et svik mot flere enn meg. Følte meg på en måte lurt, der det ikke er lov å «utfordre systemene». Da blir man satt tilbake…

Going native

Jeg var kanskje litt frelst, ja, men jeg var også kritisk. Jeg var jo det, og det var også informantene. Oppgaven viste at ikke alle klarer å lede med en gang de får BPA-vedtaket i hånda, og at kommunene ikke forstår BPA med en gang de får ansvar for å tildele ordninga. Og at «til og med ULOBA» ble utfordret. Og at det tar tid å lære. Og at vi må være vennlige, romslige, ydmyke i denne prosessen.

Det står jeg for i dag også. Mannen min lurte på hvorfor jeg ikke ville feire at jeg hadde bestått eksamen og fikk jo tross alt en C. Jeg hadde ikke ordene. Kjente bare på en enorm smerte. Den slapp opp etter en times tid eller en evighet.

Kanskje det virker helt teit å sammenligne en karakter med BPA-søknader, når jeg faktisk kunne gå videre og leve mitt liv og velge meg jobber og være selvstendig som «funksjonsfrisk»… Men jeg tillater meg å si at jeg koplet meg på den følelsen som mange må ha når de blir avvist. Jeg fikk også beskjed om at «du kan nok passe godt til å jobbe i interesseorganisasjonene…» av ekstern sensor. Og jeg ble så sint. For så klart kunne jeg det. Og så klart gjorde jeg det. Men målet mitt var jo å forske videre også. Skrive om BPA enda høyere opp…

Takk

Uansett er jeg så takknemlig den dag i dag, for at jeg ikke fikk en A eller en B. Da hadde jeg nok fortsatt med det – å forske. Men i stedet presset C-en meg ned på bakkenivået der jeg liker meg best. Der jeg får møte alle dere flotte folk i kursene jeg får lov til å holde. Dere saksbehandlere, arbeidsledere, assistenter, arbeidsgivere og forkjempere, interesserte av BPA.

Der jeg stadig får lære og utvikle meg. Der jeg blir utfordret og må forstå BPA på nytt og på nytt. Der lovene endrer seg og praksis også. Jeg tror på at jeg lærer meg å snakke et balansert språk. Og at det finnes så mange gode mentorer der ute som kan ting jeg ikke kan. Og aldri vil kunne. Fordi jeg er meg. Fullt ut.

Jeg opplever at dette er meningsfylt arbeide og jeg er så takknemlig for at jeg få lov til å ha en plass i dette feltet. Jeg håper jeg aldri tråkker på noen andre, eller meg selv, at jeg også får lov til å ta plass. For jeg opplever at jeg har mye på hjertet og at jeg også vil bruke stemmen min til noe bra. At det jeg skriver kan påvirke deg. At du også orker å fortsette hvis du får en avvisning eller står fastlåst i en sak. Jeg er her jeg.

Noen ganger får jeg telefoner fra saksbehandlere som vil drøfte vanskelige enkeltsaker. Da møter jeg meg selv i døra. Det er ikke sånn at man bare skal gi alle BPA uten å ta gode vurderinger av hele saken heller. Og noen ganger må jeg presse på og vise hva jeg har lært, også. Og da må jeg trekke pusten. Kjenne etter hva jeg faktisk mener. Med rosa skjorte. Med blå. Med alle fargene på. Og ansvarliggjøre saksbehandlerne, som jo til slutt skal ta avgjørelsen selv (og ledelsen i kommunene).

Dette har bidratt til at jeg nå skriver ei bok med en jurist, Marianne Skattum. Som er ufattelig god på det som betyr noe: lovens rammer for hva vi kan få til. Og så lager BPA-skolen et verktøy for bedre kartlegging og dialog om BPA. Der vi bruker det vi har lært av så mange rundt oss på veien. Det er fortsatt noe annet enn teori. Det er virkeligheten vår. Sånn jeg ser det.

Så, takk skal du ha for karakteren min. C er bra det! Ikke noe å grine for.  Det er meg. Hel C. Her kan vi jobbe! Mye vi kan tilnærme oss hverandres perspektiver for å få til bedre dialog. Les gjerne oppgaven min «Bruker, borger… Arbeidsleder«. Jeg er kjempestolt av den fortsatt. Takket være alle de gode informantene!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *