Leker vi arbeidsledere?

Lik lønn for likt arbeid har lenge vært tema i vårt moderne arbeidsliv. Det handler om diskriminering på bakgrunn av kjønn, som er ulovlig (jf. likestillingsloven). Når det gjelder arbeidslivets diskriminering av funksjonshemmede, har saken generelt dreid seg om mangelen på tiltro og tilrettelegging for å gi mennesker med assistansebehov tilgang til jobb. Tiltak for å sikre at funksjonshemmede kommer seg ut i arbeid, er alt fra varig tilrettelagte arbeidsplasser, til IA-bedrifter og Funksjonsassistanse og universell utforming. Med det sagt, vil vi nå ta opp et paradoks i tjenestene som ledes av funksjonshemmede i dag, nemlig: Tjenester fra det offentlige til mottakere av praktisk bistand og opplæring. Tjenester hvor bruker går inn i rollen som leder for BPA-ordningen, slik at muligheten til å delta aktivt i samfunnet og arbeidslivet øker betraktelig som følge av friheten ved å styre egen assistanseordning.

 Rollen arbeidsleder – en ulønnet funksjon i dagens inkluderende samfunn.

• Hva er årsaken til dette og hvorfor oppfattes det ikke som diskriminering av funksjonshemmede?
• Hvorfor gis det ikke lønn til arbeidsledere som administrerer sin egen BPA-ordning i dag?
• Hvorfor ikke  – når det er direkte overført arbeidsansvar fra kommunal administrasjon til brukeren selv?
• Hvorfor blir det ikke stilt krav om lik lønn for likt arbeid?

Er vi forblindet av tanken om at dette handler om en gave fra forvaltning til brukeren, der man skal takke for tilliten til å bestemme over seg selv?

 

Vi må ta av bindet for øynene!

Arbeidslederen går gjennom opplæring, men får ikke ta eksamen, ei heller da mulighet til å bruke et formelt bevis på sin kompetanse i den form av at man har en eksamen. Er vi så vant til å tenke på funksjonshemmede som hjelpetrengende og ikke som ressurs, at vi glemmer å verdsette/belønne den jobben man påtar seg med BPA-drift i egenregi?

La oss sammenligne med 3 betalte roller i BPA med vår ulønnede arbeidsleder, vi kaller for Ingrid Hansen:

De ansatte (assistenter) får lønn for den jobben de gjør med å utføre praktisk bistand i og utenfor hjemmet. Og dessuten:

1. får en assistent ansvar med å bistå med administrasjon av BPA-ordningen, følger lønn for de timer de hjelper med dette
2. Foreldre har som fungerende arbeidsledere for sine barns BPA-ordninger, ofte mulighet til å ta ut lønn for de timer de faktisk bruker på administrasjon.
3. Når kommunens egne BPA-rådgivere bruker tid til å hjelpe sine brukere med administrasjon – som mange kommuner velger å gjøre – da får så klart rådgiveren lønn for jobben. Noen ganger er det ikke satt av nok tid til å gjøre dette på tvers av andre ansvarsoppgaver de måtte ha for øvrige tjenester, og de ender i tidsklemma. Men lønn, det har de uansett. Dilemmaet blir å prioritere BPA slik det skal for at arbeidsmiljølov og kvaliteten i tjenesten blir overholdt.

Leker vi borgerskap?

Hvorfor er det slik at når Ingrid som funksjonshemmet møter hjelpeapparatet, får hun ikke anledning til å ses på som ressurs ut over tittelen arbeidsleder? Til og med ikke i en tjeneste som handler om å gå fra bruker- til borgerrollen, får hun lønn for samme jobb som alle andre administrasjonsansvarlige i BPA. Ikke engang når Ingrid gjør det samme arbeidet som belønnes av de tradisjonelle rollene, får hun lønn? Leker vi ledere? Leker vi borgerskap?

Er det lovverket vårt, med alle helse- og omsorgsbegrepene som holder Ingrid tilbake fra likestilling? Er det så galt å ha ansatte i kommunen som samtidig er brukere av tjenestene.

Fastlåst syn på brukere

La meg dele følgende egenopplevde historie fra X kommune i 2014. Jeg kunne holde assistentkurs i administrasjonsbygningen, der hjemmetjenestene hadde kontor til daglig. Mens arbeidslederkurset måtte være på et annet sted, fordi kommunen ikke ville ha brukerne inne på personalrommet! Det er et synlig symbol på at vi fortsatt holder funksjonshemmede låst i rollen som nedvurdert bruker. Hvis arbeidslederrollen ble lønnet, ville menneskene i rollen også bli ansatt med lik tilgang til kommunens administrasjon som de ansatte. Vi må begynne å erkjenne at dette utfordrer hele måten vi organiserer BPA på i dag. Og vi må respektere hverandre i rammeverket for vår kommunikasjon.

Hva om administrative og helsefaglige oppgaver Ingrid påtar seg å bruke sin tid på, på vegne av kommunen og arbeidsgiver, kunne vurderes med eksamen og belønnes slik også andre med likt ansvar lønnes i kommunene? Der de som ikke består eksamen får mulighet til å ta eksamen på nytt, slik helsefagarbeidere kan i sine studier? For dette er ikke syke pasienter uten samtykkekompetanse eller evne til å lære mer enn sin egen vilje å kjenne. Og de som blir skremt av ansvaret trenger et system som har troa på at dette er mulig! De som blir skremt av regningen, bør kunne se på de mulig positive effektene av kompetanseheving hos brukere av tjenester som også kan tre inn i andre roller i arbeidslivet gjennom BPA-ordningen.

Lederens ansvarHva kreves av arbeidslederrollen? Enten du har en liten ordning med 1 ansatt til en stor døgnkontinuerlig BPA-ordning, så gjelder de samme kravene til rollen som arbeidsleder. Du skal følge arbeidsmiljøloven, Ferieloven sikre at du har tilgjengelige vikarer, administrere timene dine lage arbeidsavtaler og arbeidsplaner rapportere til arbeidsgiver holde personalmøter, medarbeidersamtaler Ha brannøvelser og det som hører med i alle småbedrifter i arbeidslivet. Og alt dette skal du gjøre helt på ekte! Bare uten lønn, så lenge du er funksjonshemmet. Du skal sikre at tjenesten utføres forsvarlig! forsvarlighetskravet ligger hos kommunen som har rett til innsyn i tjenesten. De har delegert lederansvar for kvalitetssikringen til bruker i samarbeid med arbeidsgiver og ansatte. Selve ordlyden i lovverket om forsvarlighet er også helt i strid med tanken om at bruker faktisk er leder for sin egen ordning. I forsvarlighetskravet omtales Ingrid som pasient, ikke leder. Og videre omtaler loven helsepersonellet som ansvarlige for å sikre dette. Assistenter er også helsepersonell ut ifra loven, slik den står i dag. Du skal gi opplæring til dine ansatte Dette skal du som leder gjøre slik at de ansatte utfører oppgaver korrekt på den ene siden (jf. forsvarlighet) og etter dine egne preferanser (jf. brukerstyringsprinsippet). En stor del av kursene våre handler derfor om rolleavklaring og kommunikasjon. Og der ser vi igjen at brukeren ofte holdes tilbake fra å være ekte leder, ved at arbeidsgiver og ansatte har et mer regulert forhold juridisk, enn arbeidslederen har! Når det kommer til mer medisinskfaglige oppgaver som assistenter skal utføre, er det mer fokus på forsvarlighet og korrekt utførelse. I tradisjonelle tjenester vil en assistent med medisinkurs kunne få delegert ansvar fra en sykepleier med autorisasjon og ansvar for å sikre riktig dosering og journalføring. Mens i BPA er nærmeste leder en ulønnet bruker i arbeidsledersko. Mer til…

 

Historien som forklaringsmodell på problemstillingen

Vi kan forsøke å finne svar i historien om BPA. Bente Skansgård, Uloba og Kirsti Cath Dahle (-2015) tillot ikke at funksjonsulikhetene deres skulle gi andre lov til å passivisere dem. De sa ifra om barrierer i samfunnet og samfunnet lyttet. De skrev innlegg og uttalte seg om lovene som berørte dem. På 90-tallet, da BPA ble prøvd ut i samarbeid med sosialdepartementet, inngikk forkjemperne for BPA en byttehandel. Der byttet var å få bestemme mer i eget liv, hvem som ansettes, når jobben skal gjøres osv. mot at man tok på seg mer ansvar selv. Tanken på å kreve lønn for dette ansvaret, lå nok ikke en gang i tankene på den tiden. Hvor står vi i dag? BPA-skolen ønsker mer krav, mer kompetanse, mer lønn inn i ordningen. Og likevel, uten at det skal kvele vaffelkos, nærhet og personlig assistanse slik den utformes mellom menneskene i rollene. Det skal gis som et grunnlag for verdighet i ordningen, der arbeidsleder respekteres på ekte – ikke bare på liksom. Så kan resten løses mellom de som jobber i det daglige.

Hvordan stiller du deg til denne saken? Del gjerne!