I denne serien møter du flere arbeidsledere, assistenter og arbeidsgivere. De forteller om sine erfaringer med å drifte BPA, ha BPA eller jobbe som assistent under pandemien. Hvordan opplevdes 12. mars og hvordan går det?

Intervju med Assister Meg

Intervju publisert 14.02.2021 av Hege Weimand Larsen

Linn Råbius er leder for BPA-avdelingen i Assister Meg. Hun forteller at det er blitt et tettere samarbeid med oppdragsgiverne og arbeidslederne. Og assistentene har vært engasjerte og satt seg inn i smittevern med nye rutiner. 

– Hvordan var det da landet stengte i mars?
«Spesielt, for oss som alle andre. Alle fikk ta PC-ene sine under armen og dra på hjemmekontor».

«Det var mange telefoner fra arbeidsledere, og brukere i andre avdelinger som var veldig bekymret. Mange ville avlyse vaktene sine for å gå i Lockdown. De fleste var bekymret for å få inn smitte i hjemmet, så mange hadde spørsmål i forbindelse med det. Om de kunne bruke nærstående som assistenter og det praktiske. Og mange spurte oss om vi trodde det var trygt å ha assistentene der eller ikke. Og vi visste jo lite på det tidspunktet da.

Vi i ledergruppen hadde daglige møter

i starten av Corona og det var helt uvurderlig når man sto i en så spesiell situasjon. Vi er også glade for at vi har erfarne sykepleiere i organisasjonen som har bidratt mye i utarbeidelse av rutiner og retningslinjer. Og så har vi diskutert de spørsmålene vi fikk i løpet av dagen og holdt oss oppdaterte på nye anbefalinger og råd og diskutert hvordan vi skulle håndtere det. Fra dag til dag.»

Bruk av nærstående

– Måtte dere kontakte kommunene for å avklare «bruk av nærstående»?
«Ja, det var vi usikre på i starten, men vi kontaktet velferdsetaten og har hatt kontakt med de hele tiden. Og de ga oss svar, selv om de var usikre på den tiden også, samt at vi i tillegg var i tett  kontakt med bydelene for å få tatt avklaringer med dem. Og de første ukene lagde vi beredskapsplaner med alle arbeidslederne våre. Så da ringte BPA-rådgiverne til alle arbeidslederne og kartla hva gjør vi hvis det kommer smitte til deg, kan du bruke nærstående? Har du behov for å finne flere tilkallings-assistenter og sånn». 

Avklaringer med kommunen

«Og så gjorde vi det samme med bydelene og kommunene at vi spurte dem hva gjør vi i tilfelle smitte hos arbeidsleder. Kan hjemmetjeneste bistå ved behov i tilfelle hele assistentgruppa er i karantene? Kan vi kontakte noen utenom kontortid. Det var også veldig uklart det med smittevernsutstyr i starten også. Vi spurte om de bistår med utstyr og hva slags krav de stilte til sine egne assistenter og til våre assistenter i form av opplæring og smittevernutstyr. Både hva de krevde fra oss og …

Det var veldig ulike svar

Linn Råbius, Assister Meg

Noen sa blankt nei og «at dette er deres ansvar som leverandør». Mens andre sa at det får vi løse sammen i tilfelle det blir smitte. Og så var det ulike svar i.fh.t. hva de krever av oss og hva de ga av opplæring til sine assistenter i kommunen og jeg forstår at det ble ulike svar fordi det var en tid hvor man ikke visste noen ting egentlig. Og om BPA er å anse som helsepersonell eller ikke i denne tiden. For BPA er så komplekst. Det var mange arbeidsledere som var takknemlige for at BPA lå i helse- og omsorgstjenesteloven akkurat nå, selv om de kanskje ikke ellers mener at BPA er en helse- og omsorgstjeneste.»

Tettere trepartssamarbeid

«Og man har vært tvunget til å ha veldig god kontakt med både arbeidsledere og med oppdragsgiver på en annen måte enn tidligere. Ja, vi skal alltid samarbeide i en treparts samarbeidsavtale, men det er ikke gitt alltid at man har kontakt med saksbehandler. Så det har vært positivt at det har blitt et tettere samarbeid med de i denne tiden» forteller Linn.

– Har dere hatt smittevernskurs?

«Ja, det gjorde vi egentlig med en gang å pålegge alle å ta et kurs i hygiene og smittevern i helsekursportalen. Det var mange som tok det med en gang. Og vi har sett at alle assistenter har vært veldig «på» og ønsket å lære og tatt kontakt. Så det var fint å ha det kurset.

Og så filmet vi et eget kurs som var rettet mot BPA fordi mange av hygienekursene var rettet mot pasienter og det traff ikke like godt for BPA. Så det kunne vi ikke stå inne for. Også har vi hatt muligheten til å gjøre kurset mer personlig og få muligheten til å si til assistentene at du kan kontakte rådgiver her og du kan lese mer på internsystemet ved spørsmål.

Vi har vært nødt til å gå opp stien mens vi går den!

Linn Råbius, Assister Meg

«Jeg syns jo det er ganske spennende om jeg får si det. Å se hva man kan få til på kort tid. Syns det har vært helt fantastisk å se hvor mye man faktisk kan få til hvis man må.

En har snudd seg rundt og helt forandret arbeidshverdagen sin og det er helt fantastisk. Ja, det er slitsomt, men det er det for alle. Jeg er heldig og har familie, så det var en spesiell hverdag i starten når det var hjemmeskole og vi var veldig tett på. Men jeg er heldig. Og vi har flere i teamet som var helt nye i jobben da korona kom og ble sendt hjem på hjemmekontor. Og det har vært imponerende å se hvordan de har håndtert det og mestret det».

Permitteringer av assistenter

«Baksiden med dette var at det var en del permitteringer i starten. I to måneder var det en del som vi var nødt til å permittere, men jeg må si at jeg syns det har gått mye bedre enn hva man kunne ha forventet. Med tanke på hva vi har stått i.

Vi har ikke vært innom noen caser som vi ikke har klart å løse foreløpig, selv om det kommer spørsmål som ikke har kommet tidligere. Det er klart at det har vært en del skepsis til å bruke munnbind, men med dialog har vi fått arbeidsleder og assistent til å forstå viktigheten av å bruke dette. Ikke bare for å beskytte seg selv, men også den andre parten og omvendt». 

Skepsis til munnbind snudde

«Vi har møtt en del skepsis når vi sier at nå må alle assistenter bruke munnbind. For da har noen lurt på – hvorfor er det sånn? Er det noe dere bare sier eller er det noen som krever det av dere? Og da har vi vært nøye på å vise til hvorfor vi gjør det sånn og hvilke retningslinjer vi følger i dialog med arbeidslederen. Og da får vi forklart at det er ikke vi som bestemmer dette, men vist til velferdsetaten og sagt at det er for din skyld og for assistentens skyld og for resten av samfunnet. At man får tatt seg tid til å forklare – det er viktig da.

Det er noen ting man må være veldig tydelige med. «Sånn her er det». Vi som leverandør tar ansvar og forklarer hvorfor. Sånn her er vår tolkning av helsemyndighetenes råd og pålegg. Så det er en del ting arbeidsleder ikke kan velge selv, når man har ansvar for en stor gruppe assistenter. Det handler om å gå i dialog og forklare at det handler om et samfunnsansvar.

Linn råbius

Medarbeidersamtaler 

«Vi har egne medarbeidersamtaler med ansatte. Vi har diskuterte det mye om det er riktig eller ikke, for vi vet at flere andre leverandører legger det ansvaret til arbeidsleder. Og det er viktig at arbeidsleder får ha sitt ansvar for ledelse og HMS, men vi mener at vi må også ha kontakt med assistentene, som arbeidsgiver». 

– Alle kan få en samtale med oss!

«Vi har derfor et tilbud om at de kan få en mulighet til å få en samtale med oss, så er det frivillig, da. Da har de muligheten til det. For det er det der med hva er et arbeidsgiveransvar – klarer man å ivareta sitt ansvar hvis man ikke har kontakt med ansatte? Og så handler det mye om å ikke ta fra arbeidsleder ansvaret, for da tar man fra personen mestringsfølelsen og faktisk det å eie sin BPA-ordning. Så vi må tilpasse det til hver BPA-ordning og dele ansvaret.» 

Hva er arbeidslederne som vil ha dere som leverandør opptatt av?

«Mange lurer jo på om vi kan ta ansvaret for dem. Og da er det vår oppgave å spørre dem hva de ikke mestrer og hva vi kan gjøre for å hjelpe de med å mestre det. For da hjelper vi dem med å sikre selvbestemmelsesretten og mestringen av å eie sin egen BPA.»

– Takk for at du stilte opp i intervjuet. Det bærer preg av at det har vært positive erfaringer, tross alt.

«Jeg kjenner at vi er mer rustet hvis det skulle komme en ny bølge også. Hvis den kommer, så er vi klare for det. Og det her med samarbeid og verdien av å ha god kontakt med både arbeidsleder og oppdragsgiver – det har vært det absolutt viktigste!» avslutter Linn.

Wenche Horn og assistenten Nils Bernt Olsen har vist at samarbeid og omstillingsdyktighet er viktig!

Hva gjør du når du under et rehabiliteringsopphold på Gran Canaria, får beskjed om at Norge stenger ned og din personlige assistent ikke får reise ut av landet for å assistere deg som avtalt?

Da er det lurt å være omstillingsdyktig. 

Dette er historien til Wenche Horn og en av hennes personlige assistenter, Nils Bernt Olsen. Men først skal vi bli litt mer kjent med deres daglige samarbeid.

Hvem er Wenche Horn?

Wenche Horn tok kontakt med BPA-skolen før Korona-pandemien. Hun ønsker å bidra med sin erfaring og kunnskap som arbeidsleder i vår opplæring. Wenche har hatt BPA i over 20 år og har flere personlige assistenter. Vi tar henne hjertelig imot som ressursperson!

Wenche har i mange år fått trening i å tenke «utenfor boksen»

Hennes kommune tok selv kontakt med henne og anbefalte at hun kontaktet BPA-skolen for å bidra i opplæringen vår. De synes hun er har et sterkt engasjement som smitter. Wenche forteller at hun ble feiloperert for mange år siden. Og selv etter flere, nye, store operasjoner i inn- og utlandet lever hun i dag med store kroniske smerter. Hun kan ikke sitte og kan kun gå korte avstander med prekestol. Ute må hun ha med en tralle. Wenche lever et aktivt liv og er glad i mennesker. Hennes personlige assistenter følger med henne ut i samfunnet og over landegrenser. Da må man trives godt sammen og være trygge på hverandre i samarbeidet. 

Hvem er Nils Bernt?

Nils Bernt Olsen har jobbet som personlig assistent hos Wenche i mange år og trives godt i jobben. «Vi har godt personlig kjemi» sier han. Nils Bernt jobber dessuten i en annen BPA-ordning også, der arbeidsgiveren hans er BPA-leverandøren Assister Meg. I jobben hos Wenche er Nils Bernt ansatt hos non-profitt leverandøren, ULOBA. Den daglige ledelsen utføres av arbeidsleder, Wenche.

Har dere fått utstyr og opplæring i smittevern?

«Ja, jeg som personlig assistent måtte ta et kurs på nettet fra Uloba. Og jeg har fått e-poster med informasjon fra begge mine arbeidsgivere», forteller Nils Bernt. Wenche legger til:

«En av assistentene her er sykepleier, noe som har bidratt til at hun kunne gi meg opplæring i smittevern nå som pandemien ble et faktum. I tillegg har jeg fått veldig god oppfølging av arbeidsgiver gjennom hele perioden».

«Her jobber vi med lave skuldre og har et godt samarbeid», forteller Wenche.

«Vi har et godt samarbeid og løser det meste med jevnlig dialog på daglig basis».

Wenche har stort utbytte av rehabiliteringsoppholdene i utlandet. «Jeg har perioder der jeg er fryktelig dårlig og har dårlig konsentrasjon på grunn av smerter. Og dagene er veldig forskjellige. Det er ikke alltid jeg klarer å ta meg sammen så godt som jeg skulle ønske, men Nils Bernt er veldig flink til å skjønne hvorfor ting blir som de blir. Og da har vi alltid en runde på det etterpå der vi snakker sammen» forteller Wenche.

Jeg lever ganske ekstremt!

«I perioder er jeg svært dårlig og at Nils Bernt har vært med på ganske heftige runder på sykehus. Da kan Nils Bernt bidra til at jeg kan ta permisjoner og komme meg ut.» 

Dette er noe av grunnen til at en BPA-ordning bidrar til at flere kan leve selvstendige liv. Wenche reflekterer rundt at det nok er annerledes å jobbe for en med som har en funksjonsnedsettelse uten smerteproblematikk, kontra en som i perioder besvimer av smerter. – Jeg lever ganske ekstremt! Vi løser jo alle disse krisene vi har. Jeg er veldig takknemlig for at vi greier å se på dette veldig lett, da.

Hvordan opplevde dere det da landet stengte?

«Den dagen, 12. mars? Ja. Jeg husker det veldig godt», humrer Nils Bernt. 

Wenche skyter inn: «Det husker jeg altså så godt at du aner ikke! Jeg hadde uka før 12. mars reist til min fastlege for å avklare om jeg skulle dra på et planlagt privat rehabiliteringsopphold på Gran Canaria. Og han anbefalte meg å reise. Og selv om mange var imot det, så, den personen jeg er … Så kan du jo gjette hva jeg gjorde?! – Da reiste jo selvfølgelig jeg». 

Kaos på Gran Canaria

«Og i det vi landet på Gran Canaria» … 

«Den torsdagen», legger Nils Bernt til. 

«Ja, da hadde jeg med meg en venn som skulle fly med meg ned og være med meg i noen dager, og så skulle Nils Bernt komme noen dager senere. Og det var ganske dramatisk å komme frem. Alt var kaos, alle var redde! Alt var uavklart». 

Beordring eller ikke?

«Og samme kveld får jeg beskjed. Altså, etter en sånn reise trenger jeg et par dager på å bli menneske igjen. Så får jeg beskjed om å ringe Nils Bernt, men da hadde han fått beskjed av sin andre arbeidsgiver, der han er ansatt for en annen med BPA, at han ikke fikk forlate landet». 

«Fordi jeg var helsepersonell», legger Nils Bernt til. 

«Mens Uloba ga beskjed om at man kunne beordre assistentene mine på jobb!»

Et dilemma. Hvordan opplevde du dette, da, Nils Bernt?

«Det var veldig ubehagelig, for jeg ønsket jo å reise ned for å assistere henne som avtalt. Assister Meg nektet meg rett å slett å dra. Og jeg kunne faktisk fått bot hvis jeg reiste. Jeg vet jo at Wenche ikke greier seg alene, så det var absolutt ingen hyggelig situasjon.»

Løsningsorientert leder

«Jeg hadde gledet meg veldig til å vise mitt liv på Gran Canaria til min venninne. Mer annerledes enn det som først var tenkt, går det vel neppe an å få det!
Som den evige optimisten jeg er, så syntes jeg min venn var vel pessimistisk som allerede dag én begynte med alternativer for å få meg hjem», sier Wenche. «Hun satt på vår balkong og studerte hvilke gjester som så pigge nok ut til å kunne assistere meg på en hjemreise! Dagen etter at vi hadde kommet ned fikk vi nemlig beskjed om at det kunne bli problemer å slippe nye folk inn på øya. Jeg har kun avtale med flyselskapet Norwegian, så i sum kan man si at situasjonen var ytterst komplisert!» poengterer Wenche. 

Tilbakeblikk på kaoset

Nå som Wenche ikke er midt oppi situasjonen, kan hun humre litt av at hun til og med tok kontakt med Sjømannskirken på øya for å få hjelp! Wenche understreker at hennes hyppige kontakt med sin kontaktperson i Uloba var avgjørende for at hun tross alt taklet situasjonen. Jeg fikk også hjelp fra advokaten i Uloba.
Wenche greide etter 6 dager med totalt kaos og leie hjelp fra en svenske. Hun presiserer at dette ikke var en assistent.

Vel hjemme?

Wenche trodde problemene var over når hun landet på Gardermoen. Da opplevde hun å møte motstand ved at TT- sjåføren nektet å hente henne der. – Dette blir en erfaring jeg ALDRI glemmer, avslutter Wenche. 

Hun kom seg hjem.

Nedstengte tilbud og karantene!

Nå i pulje to med koronarestriksjoner i Norge, så er det for meg ganske dramatisk at jeg ikke kan leve mitt vanlige liv. Verken med de vanlige behandlingene mine, bassengtreningen, eller at … Jeg bruker jo mennesker som «avledning» fra min elendige smertesituasjon. Og det å begrense meg til tre koronavenner, det syns jeg er kjempetøft! Og det da å få en telefon søndag kveld for tre uker siden, om at min sjåfør er smittet og at jeg er satt i karantene. Dagen før jeg ble satt i karantene fikk jeg intens tannpine. Å gå med det i 12 dager før jeg fikk hjelp, var ekstremt ille. I den tiden jeg var i karantene valgte jeg ikkeå beordre mine assistenter på jobb, men de handlet for meg og kom diverse grøt-middager, siden jeg ikke kunne tygge.

Hvorfor beordret du ikke assistentene?

«Jeg har et sånt forhold til mine ansatte at jeg ikke ønsker å beordre de på jobb.Jeg ønsket ikke å beordre assistentene mine da jeg mener det ville ha kostet svært mye med alt utstyret og risikoen for smitte var stor. Tilbake i Norge kontaktet jeg bydelen der jeg bor, for å be om tjenester derfra mens jeg var i karantene, men det ble ingen god løsning. Hjemmetjenestene skulle ha kommet klokken ni dagen etter, men da klokken var 12 hadde jeg fortsatt ikke hørt fra dem. Det var krevende!» sier Wenche.

Tilpasningsdyktighet

Det har vært mange utfordringer for Wenche i denne tida. Hun har solgt og flyttet til ny leilighet. Og hadde tre uker midt på sommeren hvor hun ikke hadde annen mulighet enn å bo på hotell. «Da var heldigvis ikke landet «rødt» og det gikk fint», forteller Wenche. I dag bor hun i sin nye leilighet, men der er det fortsatt bygningsarbeid som pågår om natten og hun får lite søvn. – Nils Bernt og de andre assistentene har fått nye oppgaver som å massere meg innimellom, forteller Wenche. I perioder hvor jeg ikke har behandlinger må jeg «konvertere» assistenter til noe av det jeg gjør hos fysioterapeutene. Igjen handler det om å tilpasse seg nye situasjoner, sier Wenche.

Wenche er opptatt av å dele av sine erfaringer og kunne hjelpe de som skal i gang med BPA for første gang. Vi gleder oss til å få nye møter med Wenche og Nils Bernt, når det er trygt for mer dialog og samarbeid i BPA-skolen. Intervjuet er gjennomført på telefon denne gang. 

Team Tommy – Marianne Trydal Skeie

Marianne er arbeidsleder i sønnen Tommys BPA-ordning. De har en egen blogg på www.teamtommy.net

Lena Bjelland Pedersen og assistent Ole Vignes

I sommer dukket Lena Pedersen og Ole Vignes opp på «God morgen, Norge» (TV 2). Ole ble hyllet som hverdagshelt av sin arbeidsleder, Lena og familien hennes. Klippet kan du se her.

Jeg spør Lena hvorfor hun ønsker å hylle assistenten sin som hverdagshelt. Hun forteller hvor viktig det er å synliggjøre BPA som en ordning som kan gjøre en stor forskjell for et menneske og et familieliv. Ole vil få frem hvor fin jobb dette er! I tillegg ønsker de at andre kan lære av deres erfaringer:

«Når en er kronisk syk og ikke vet når kroppen svimer av og når en trenger medisinsk hjelp, så er det viktig å ha en personlig assistent som er der. Assistenten gjør alt fra matlaging til å følge med ut i samfunnet og i større anledninger som f.eks. en barnedåp. Hadde jeg ikke hatt han, hadde livet mitt vært tøft, psykisk. Da hadde jeg sittet hjemme, for det ble for mye «styr» når jeg ble syk ute. Nå roer han folk ned og tar ansvar! Jeg er svært syk, men har et godt liv på grunn av BPA.»

BPA utfordrer tradisjonelle måter å organisere assistanse og helsehjelp

Blant annet kommer de begge inn på hvor viktig det er å kunne gi opplæring til assistenten i det som vanligvis utføres av sykepleiere – nemlig helsefaglige oppgaver, som håndtering av sondemat, sprøyter og medisiner. Det gjør at Lena kan slippe å ha inn mange ulike tjenesteytere i hjemmet når hun blir dårlig, at Ole er der.

Når Ole gjør disse oppgavene, fungerer familielivet bedre for Lena og barna hennes. Det skaper en trygghet. Samtidig er de klar over at de også utfordrer strukturene i helse- og omsorgstjenestene, der man normalt setter slike oppgaver til autorisert helsepersonell.

«Det er jo slik kommunen er vant med å gjøre ting», sier Lena. Ved å tørre å tro på at arbeidsleder og assistent kan ta ansvaret selv, med riktig opplæring fra leger i dette tilfellet, så vil det være mulig å få til gode liv med helhetlig assistanse i, poengterer de begge to. Dette ønsker de å få fram, så andre og kan få mulighet til å ta ansvar i egen BPA-ordning.

Jeg trenger like mye hjelp selv om Norge stenger ned!

«Det var rart da landet stengte ned i starten, men sammen med min mann så følte jeg jo at det var tryggere å beholde én assistent enn hjemmesykepleie som er hos mange, sier Lena. Samtidig så visste jeg at jeg kan heller ikke ta pause fra BPA-ordninga, for helsa tar jo ikke pause. Så løsningen var å beholde assistenten min.»

Korona-situasjonen har egentlig ikke endret så mye i samarbeidet vårt, sier Ole.

«Denne tida med korona har ikke hatt noen annen innvirkning for oss annet enn at vi har vært mer forsiktige med hvem vi omgås og vasket hender når vi treffes. Ellers oppfører vi oss mot hverandre som før», forteller Ole.

Får dere dekket utgifter til desinfeksjonsmidler ol. for assistenten?

«I januar i år opprettet jeg et eget selskap «Pedersens helsehjelp». Kommunen var flinke til å hjelpe meg med overgangen. Det ble skrevet kontrakter mellom meg og kommunen og mellom meg og Ole (ansettelseskontrakt). Og så har jeg en revisor som håndterer Oles inntekt. Ut over dette har jeg ikke midler til å dekke utgifter, men det hadde jeg heller ikke før.»

BPA-skolen fikk tillatelse til å kontakte Grimstad kommune. Kommunen svarer:

«Det stemmer at når brukere ønsker å opprette enkeltmannsforetak, velger de å gå ut av kommunen og får da kun dekket lønnsmidler og tjenester utført av regnskapsfører. Annet utstyr må evt. ordnes selv.» Kommunen legger til de dessverre ikke har diskutert om de skal tilby utstyr  som desinfeksjonsmidler, men at de er glad for at vi tar det opp. De skal nå ha undersøkt om alle BPA-ordningene i enheten har det de måtte trenge. Lena skriver til BPA-skolen at utstyr nå er kommet på plass.

Vi (BPA-skolen, Lena og Ole) er glad for at kommunen tok tak i dette. Vi anbefaler alle kommuner og arbeidsgivere å følge råd fra Arbeidstilsynet om å gjøre en risikovurdering (herunder i i BPA-ordningene). Det handler om å sikre f.eks. bemanning, rutiner, opplæring og utstyr. Vi er også opptatt av at kommunene skal sikre at alle arbeidsgivere får midler til å sikre lønn, utstyr og daglig drift av BPA på en forsvarlig måte!

Lena ønsker seg flere assistenter å spille på i fremtiden

«Jeg har ikke lyst til å ha hjemmesykepleie, jeg vil ha Ole. Jeg kunne også tenke meg å ansette flere assistenter for å ha noen å spille på. Det blir jo ganske tett og det kan være greit å ha flere, men om jeg skal ansette flere, så har kommunen sagt at de ikke kan få den opplæringa som Ole har fått».

BPA-skolen kontaktet Grimstad kommune om dette

Kommunen svarer at de som hovedregel gir helsefaglige oppgaver til sykepleiere, men de har også gitt opplæring til personlige assistenter når det som kalles «helsehjelp» organiseres inn i BPA-ordninga. BPA-skolen takker for svaret og oppfordrer kommunen til å gå i dialog med Lena for å finne løsninger sammen.

Samarbeid og tillit

«Jeg er jo så dårlig at Ole tar over arbeidsledelsen innimellom, forteller Lena. Og det er vi enige om. Og det er viktig at vi har den tilliten vår, for det kunne jeg ikke gjort med en ny assistent eller en i hjemmetjenestene. Det går på tillit – Det tar tid å bygge opp! Jeg kjente Ole fra før jeg fikk BPA. Han hjalp familien da og, så det var derfor jeg spurte om han ville ha jobben» sier Lena.

«Jeg har jo også måttet gjøre ting og prøve ut, og noen ganger blir det ikke helt riktig, men da tar vi det opp etterpå. Og vi har jo respekt for hverandre. Dette er ikke bare en jobb, jeg stiller jo opp for noen som jeg er glad i. Og det gjør noe med deg at du får et bra forhold. Da vil du jobbe med det!» Sier Ole engasjert!

Om BPA og taushetsplikt og synlighet i samfunnet

Vi bor jo i en liten by, og mange har sett oss sammen i mange år. Og mange har nok lurt på hvorfor jeg er mer med Ole enn med mannen min, men samtidig så stod vi frem på TV2 og mange så ham der. Da ble det litt mer sånn at de skjønte hva han gjorde da, og det er jo egentlig bare greit. Er man åpen og legger fram at sånn er mitt liv, så blir det ingen spekulasjoner.

BPA-skolens avsluttende refleksjoner

Dere tenner et lys. Nå har dere gått ut og vist på en stor TV-kanal at dette verktøyet og denne personen er jeg så fornøyd med! Dere har ønsket å vise vei, sammen med mange andre. Takk for at dere også stilte opp i dette intervjuet. Takk til kommunen som ble med på å spille inn om de forhold som kan tas tak i lokalt. Vilje til læring og samarbeid er en viktig faktor for å sikre god BPA.

Merete Aasen

1. Daglig leder i «AASEN SPRÅK & SPRELL» – der hun driver med oversettelser for store og små aktører rundt i verden
2. Synger i kor
3. Har BPA og er arbeidsleder for egne personlige assistenter
4. Har tidligere studert i Irland
5. Har funksjonsassistanse i jobb

• Hvordan var det da dere fikk beskjed om at landet skulle «stenge» for et halvår siden?
• Jeg visste jo ingen ting, ikke sant. Det var mye usikkerhet og uro. Det var mest tanker om hva som kom til å skje med samfunnet. Hvor alvorlig blir det og hvor lenge vil det vare.
• Følte du deg trygg på å beholde assistentene dine?
• Ja. Fordi jeg håpet at kommunen forstod at jeg hadde brukt for dem. Så det var egentlig mest samfunnsmessig uro og konsekvenser for min familie. Og familien til assistentene mine.

I denne BPA-ordninga er kommunen arbeidsgiver.

• Hvordan har samarbeidet med kommunen vært?
• Vi har egentlig løst det meste her jeg bor, i forhold til å vaske seg og bruke sprit og sånne ting. Vi har vært bevisste på å ikke være så tette. Selvsagt når man må, men ikke unødvendig.

• Hvem dekker utstyret dere bruker nå?
• Vi har fått sprit fra kommunen. Vi brukte det som vi har fått derfra før av og i tillegg gikk vi på lageret i kommunen og fant mer. Det kan vi gjøre. Der finner vi det vi trenger.
• Har du satt noen krav til assistentene om hva du forventer at de gjør på fritida?
• Nei. Ikke noen krav. Jeg håper de bruker hodet. Jeg har fått beskjed av vikarene mine, og noen ikke kan være tilkallingsvikar nå for meg. Grunnen er at en jobber en annen plass fast, der de kan ikke ha smitte. Det er greit for meg.
• Hvordan har du løst bemanningen, da? 
• Min mor har gått inn og jobbet som assistent. Jeg ville ikke ha gjort det hvis jeg ikke måtte, for jeg vil jo leve mitt liv med mine egne assistenter til vanlig. Dette ble avklart med kommunen. 
• Hvordan har dere hatt det i denne tiden?
• Vi har snakket mye. «Hva tror du om det» og «hvor lenge tror du det varer» og sånn. Det var egentlig godt på en måte å ha de å snakke med. Da fikk jeg litt uroen ut av hodet.
• Tror du de også følte det sånn?
• Ja. Vi kan snakke om alt. De er åpne. Og det er opp til dem hva de vil snakke om… Det er veldig unaturlig hvis vi ikke skal snakke om hva som skjer i mitt liv. De kjenner jo hele familien min og de jeg omgås … Hvis de ikke skal vite noe om det, så blir veldig unaturlig. Kunstig.

• Jobber assistentene lenge av gangen?
• De blir en, to eller tre dager på 14,5 timer, hver. Fire-fem dager – det blir for mye! Det syns også de. Vi trenger pauser. Jeg har ikke alltid samme humør. Det er en ærlig sak. Jeg må få leve mitt liv! Assistentene har likevel sagt at de syns jeg har et jevnt humør.
• Helt til slutt. Er det grenser for hvor involverte assistentene skal bli i situasjoner dere står i?
• Ja. For eksempel har jeg jo opplevd at en assistent kan bli opprørt av å se at vi ikke kommer frem i butikken og sånn, når de opplever det for første gang… Men det er jeg helt ferdig med… Det er viktig å være avslappet som assistent. Ellers blir jeg helt utslitt. «Hvorfor blir ikke du sint», kan de spørre, men jeg kan ikke bli det hele tida. Man kan ikke alltid drive med rettighetskamp for seg selv. Av og til vil du bare være på kafé og drikke en kaffekopp eller være på korøvelse og spise lunsj.
• Tenker du da at assistentene som ønsker det, bør være med på å løfte fram det som opprører dem i samfunnsdebatten? eller støtte interesseorganisasjoner som kjemper for å endre disse samfunnsstrukturene, om de blir engasjerte?
• Ja, det syns jeg.

Takk Merete Aasen, for at du delte dine erfaringer med oss!

Ønsker du å bli intervjuet om dine erfaringer? Ta kontakt med meg på 930 18 995. Du får lese gjennom før vi publiserer noe.