Er ikke selvbestemmelse et grunnleggende behov?
Da Maslow i sin tid laget en liten modell formet som en pyramide ville han forklare oss hva som motiverer oss mennesker til å handle som vi gjør. Vi handler alltid for å få dekket et av disse behovene i pyramiden.
Men jeg innser at Abraham Maslow antagelig tok for gitt noe han selv hadde dekket av behov. Behovet vi alle har for å selv bestemme i eget liv.
For Maslow var nok ikke dette et behov, men snarere et gitt premiss for å velge vår egen atferd. Altså et middel fremfor et mål. Et middel vi alle kan ta for gitt når vi har denne makta over oss selv = autonomien.
Derfor er ikke selvbestemmelse et behov i behovspyramiden, som delte inn våre behov i hierarkiske lag.
Det grunnleggende behov vi alle må dekke for å overleve er våre fysiologiske behov. Og på toppen har vi selvrealisering av drømmer og mål i våre liv.
Men hvordan ser denne modellen ut for den som ikke nødvendigvis har full selvbestemmelse? Hvilke drømmer og behov er relevante å dekke innafor samfunnsnormene og tjenestene våre?
Maslow var klok. Han har, som alle kloke, også fått kritikk. Kritikken går på at ulike folk har ulike måter å rangere sine behov på som kan fravike denne statiske modellen.
Jeg liker Maslows modell. Men;
Dette er et viktig poeng også når det gjelder tildeling av tjenester og vektlegging av selvbestemmelse i utforming av tjenestene.
Hva som betyr noe må i bunn og grunn defineres av det enkelte mennesket. Og så må det også nikkes til de selvstendige valgene i forlengelse av selvbestemmelsen, fra den i kommunen som har medansvar for kvaliteten i tjenestene som skal bidra til helhetlige, gode liv.
I 2019 må noen mennesker bruke krefter på å kjempe for dette selvfølgelige. Retten til å ta egne valg i eget liv. Retten til selvbestemmelse. Denne iboende menneskelige rettigheten er det viktig å ta tak i og jobbe for i alle samfunnssektorer og ikke minst i oss selv.
#selvbestemmelse #Maslow #BPA #CRPD #menneskerettigheter#menneskesyn
Det er klart at det er viktig å få mulighet til å leve et selvstendig liv. Men på en måte ser jeg på dette med BPA som et lite paradoks. På den ene siden hvis man lager ordninger som er » gode » for arbeidstakere, slik som faglærte heltidsjobber der arbeidstakerne kan ha en selvstendighet i arbeidet sitt og høy lønn osv, så vil mange funksjonshemmede synes at det er en dårlig løsning for dem.
Men derson man utelukkende fokuserer på de funksjonshemmedes behov og lager en BPA-ordning der arbeidsleder får 100 % kontroll over sin egen hverdag, så blir det ofte en litt dårlig løsning for arbeidstakerne. De ønsker at assistentene skal være ufaglærte og det betyr ofte lav timebetaling, samtidig som det som regel er et deltidsarbeid. Da blir paradokset at for at arbeidslederne skal få et selvstendig liv, så må noen «ofres» for dette. Assistentene må tjene så lite at de som ikke lykkes å kombinere assistent-jobben med annen inntekt ikke har mulighet til å leve et økonomisk selvstendig liv, med kanskje måtte være avhengig av hjelp fra ektefelle eller foreldre.
Hei, dette var veldig kloke, utfordrende tanker som jeg setter veldig stor pris på at du deler her inne!
Jeg håper og tror at det kan gå an å finne en balanse mellom de to situasjonene du beskriver, særlig fordi BPA er for så mange ulike mennesker med unike behov. Og da kan også assistentenes uformelle eller formelle kompetanse settes i et tariffsystem som kunne ha gitt uttelling for både personlig egnethet, fleksibilitet og evt. formell kompetanse der det trengs.
– men kanskje er det en utopi at det skal bli balansert noen gang? Tiden vil vise.