Av: Morten Andresen
Jeg tror på BPA. Jeg tror på fleksibiliteten, friheten og mulighetene ordningen gir. Nettopp derfor mener jeg at vi må styrke rammene rundt den. Ikke med flere regler, men med tydelighet. Ikke mer byråkrati, men bedre struktur. Og ikke mindre frihet, men mer trygghet for alle parter.
Jeg har vært engasjert i BPA i mange år, både som assistent og hovedverneombud. Jeg har sett arbeidsmiljøet fra to helt ulike vinkler: fra innsiden av hverdagen og fra utsiden av systemet som skal sikre at alt fungerer.
Opp igjennom årene har jeg også vært aktiv i Fagforbundet, i yrkesseksjonen og i klubbstyret. Der har jeg møtt mange assistenter fra forskjellige leverandører og fått et bredt bilde av hvordan BPA fungerer i praksis på tvers av arbeidsgivere. I tillegg har jeg de siste årene vært en del av et nettverk av verneombud og tillitsvalgte fra flere virksomheter.
Dette har gitt meg en tydeligere forståelse av feltet. Viljen til å prioritere HMS er der hos alle arbeidsgivere. Det står ikke på engasjement eller ønske om å gjøre ting riktig. Mange gjør mye bra, men de gjør det på ulike måter. Noen tilbyr solid grunnopplæring. Noen er svært tilgjengelige ved behov. Noen gjennomfører vernerunder ved oppstart. Og andre har utviklet gode arbeidslederverktøy eller strukturer for dialog om arbeidsmiljøet.
Det viser at det finnes mye god praksis i BPA – men også at praksisen varierer stort. Utviklingen kunne ha gått raskere dersom det hadde vært en felles bransjestandard som samlet og tydeliggjorde den gode praksisen som allerede finnes.
Samtidig ser jeg – både gjennom egne erfaringer og gjennom nettverket – at variasjonen i praksis gjør arbeidsmiljøet mer utsatt når roller og ansvar ikke er tydelig plassert. Denne strukturelle sårbarheten går igjen på tvers av virksomheter.
Trenger vi en bransjestandard?
Jeg skrev nylig en fordypningsoppgave om arbeidsmiljø og BPA ved fagskolen Tirna. Målet med oppgaven var å belyse hva som skal til for at BPA-ordningen skal bli tryggere og mer forutsigbar for alle som er en del av den, i lys av arbeidsmiljøloven. Jeg mener at vi trenger en arbeidsmiljøstandard og regionale verneombud. Ikke for å skape mer byråkrati, men for å skape klarhet. Når ansvar er uklart, kan arbeidsmiljøet bli mindre trygt. Med tydeligere rammer, kan BPA bli sterkere.
Dette er mine refleksjoner, og det bringer meg til det mange kanskje lurer på:
Trenger vi virkelig en standard?
Trenger vi mer byråkrati?
Og er det nødvendig med regionale verneombud?
For meg er svaret klart: Ja. Ikke fordi vi trenger flere regler, men fordi vi trenger tydelighet.
Arbeidsmiljøloven er allerede god nok. Utfordringen er ikke lovverket, men hvordan vi tolker det. Spesielt i en ordning der arbeidsgiver ikke har fysisk tilgang til arbeidsplassen og der roller og ansvar kan bli utydelige. En arbeidsmiljøstandard handler ikke om å begrense BPA. Den handler om å gjøre det enklere for arbeidsledere, arbeidsgivere og assistenter å vite hvem som gjør hva, når og hvordan.
Hvorfor BPA utfordrer HMS
BPA utfordrer HMS fordi ordningen er bygget på helt andre forutsetninger enn det arbeidsmiljøloven ble skrevet for. Loven er laget for arbeidsplasser der arbeidsgiver har tilgang, oversikt og styring. I BPA er virkeligheten en annen: Arbeidsplassen er et privat hjem – og ute i samfunnet – der arbeidsgiver naturligvis ikke er fysisk til stede. Det betyr at mye av HMS-arbeidet skjer på avstand.
Derfor er det nødvendig å dele erfaringer om hva som fungerer i BPA-ordningene og skape felles retningslinjer for å trygge arbeidsmiljøet.
En viktig del av dette er en felles forståelse av risikovurdering: å se hva som kan gå galt i en konkret arbeidssituasjon og hva som kan gjøres for å forhindre det. I BPA handler dette ofte om praktiske forhold som alenearbeid, uforutsigbare situasjoner, arbeidsoppgaver som endrer seg eller kommunikasjon mellom arbeidsleder og assistent. Hvis vi kan dele erfaringer om slike risikofaktorer (inkludert trygghetsfaktorer) på tvers av ordninger i bransjen, kan vi tilrettelegge for velfungerende BPA-ordninger. Dette er med andre ord en systemutfordring, slik jeg ser det. Og nettopp derfor trenger vi rammer som er tilpasset BPA.
Hvorfor tydelighet er viktigere enn nye regler
Når jeg sier at BPA trenger en arbeidsmiljøstandard, handler det ikke om å legge på mer byråkrati. Det handler om å gjøre det enklere å forstå hva arbeidsmiljøloven faktisk betyr i en ordning som er organisert annerledes enn det loven ble skrevet for. Det handler til syvende og sist om å bidra til å styrke muligheten for at arbeidsledere lykkes med å ha ansatte i egen BPA-ordning i eget liv.
En standard gir et felles språk for hva arbeidsgiveransvar betyr i BPA, hva som forventes av en arbeidsleder, og hvilken opplæring assistenter skal ha. Den tar ikke bort fleksibiliteten – den gjør den tryggere.
Hvordan en arbeidsmiljøstandard faktisk kan fungere i BPA
En arbeidsmiljøstandard er ikke et nytt regelverk, men en oversettelse av eksisterende lovverk til praksis som faktisk fungerer i BPA. Den kan beskrive hva arbeidsgiveransvar betyr når arbeidsplassen er et privat hjem, hva som forventes av en arbeidsleder, og hvordan opplæring bør se ut før assistenter står alene i jobben.
Den kan også gi føringer for hvordan man håndterer situasjoner som oppstår i hverdagen, slik at ingen trenger å gjette seg frem. En standard gjør ikke BPA mindre fleksibel. Den gjør den mer forutsigbar.
Når rollene ikke er tydelig avklart, oppstår det rom for usikkerhet. Arbeidsleder kan tro at arbeidsgiver følger opp. Arbeidsgiver kan tro at arbeidsleder har kontroll. Assistenten kan tro at noe er «slik det skal være». Og verneombud skal ivareta et arbeidsmiljø de ikke ser.
Dette er ikke et spørsmål om vilje. Det er et spørsmål om struktur. Og nettopp derfor er en arbeidsmiljøstandard så viktig.
Dette handler ikke om å endre BPA – men om å styrke det
Når jeg snakker om arbeidsmiljøstandard, handler det ikke om å gjøre BPA mer lik andre tjenester. Det handler om å gjøre BPA sterkere som arbeidsplass. Fleksibiliteten i BPA er en styrke, men fleksibilitet uten tydelighet kan skape usikkerhet.
En standard gir arbeidsleder trygghet i rollen, arbeidsgiver et klarere grunnlag for oppfølging, og assistenter en mer forutsigbar arbeidshverdag. BPA er allerede en del av arbeidslivet. Spørsmålet er ikke om loven skal gjelde, men hvordan den skal praktiseres i en ordning der arbeidsgiver ikke er fysisk til stede.
Hvorfor regionale verneombud kan styrke BPA
Behovet for regionale verneombud handler ikke om at dagens vernetjeneste ikke fungerer. Det handler om at BPA har strukturelle utfordringer som gjør det vanskelig å følge opp arbeidsmiljøet på samme måte som i tradisjonelle arbeidsplasser.
Arbeidsleder er ikke arbeidsgiver. Arbeidsgiver er ikke til stede. Assistentene jobber selvstendig med enkeltpersonen som har BPA. Vernetjenesten skal ivareta et arbeidsmiljø de ikke ser. Dette er krevende, uansett hvor dyktige folkene i systemet er.
En avslutning – og hvorfor dette betyr noe
Når jeg ser tilbake på arbeidet med oppgaven jeg har skrevet om BPA, og på alle årene jeg har vært i BPA, er det én ting som står igjen som det viktigste for meg: Arbeidsmiljøet i BPA er for viktig til å overlates til tilfeldigheter. Det fortjener tydelige rammer, tydelige roller og en forståelse av at dette faktisk er en del av arbeidslivet – med alt det innebærer.
En arbeidsmiljøstandard handler ikke om å gjøre BPA mer rigid. Den handler om å gi ordningen et fundament som gjør den mer robust. Den handler om trygghet og forutsigbarhet. – uten å ta bort fleksibiliteten som gjør BPA unikt.
Regionale verneombud er et naturlig supplement. Ikke fordi noen gjør en dårlig jobb, men fordi strukturen i BPA gjør oppfølgingen krevende. Et regionalt verneombud kan være den faglige støtten som gjør det mulig å følge opp arbeidsmiljøet på en måte som er realistisk i denne ordningen.
Jeg tror på BPA. Jeg tror på fleksibiliteten, friheten og mulighetene ordningen gir. Nettopp derfor mener jeg at vi må styrke rammene rundt den. Ikke med flere regler, men med tydelighet. Ikke med mer byråkrati, men med bedre struktur. Og ikke med mindre frihet, men med mer trygghet for alle parter.
Dette er mine refleksjoner. Min erfaring. Min forståelse av hva som skal til for at BPA skal være en trygg og bærekraftig arbeidsplass – både nå og i fremtiden.