BPA er et verktøy som kan ses i sammenheng med samfunnet, nettopp fordi det bidrar til økt selvbestemmelse, frihet og aktiv deltakelse på samfunnets arenaer for den som tar verktøyet i bruk. Her kan du lese mer om ulike måter å forstå «funksjonshemming og samfunn» på, der BPA er et verktøy som styrker personens forutsetninger for å delta på lik linje med andre.
«Gap-modellen» viser oss at funksjonshemming oppstår idet samfunnets krav til individet er større enn individets ressurser/mulighet til å delta.
Da blir det et gap som kan stenge folk ute. Den som har BPA kan delta aktivt i samfunnet med personlig assistanse, fordi assistenten følger personen. I BPA-skolens illustrasjonsbilde trykker assistenten på en døråpner for arbeidslederen, som deretter kommer seg inn i et offentlig bygg. Noen steder er det likevel mulig å gjøre folk enda mer selvstendige, ved f.eks. dører som går opp av seg selv (ved bruk av teknologi).
Når det er barrierer for deltakelse i form av strukturer og holdninger, vil BPA være et frigjørings-/likestillingsverktøy for den som benytter seg av den.
Bør ikke BPA da være en menneskerett for alle som trenger personlig assistanse? Se CRPD konvensjonen kapittel 20 Personlig mobilitet. Skal BPA avgrenses til en personkrets, eller være for alle?
BPA-skolen mener:
BPA bør være mulig å ta i bruk for alle som vil og kan lede sin egen assistanse (evt. sammen med en medarbeidsleder). Dette fordi vi møter folk som har stor nytte av BPA uavhengig av hva slags livssituasjon/funksjonsnedsettelse/evt. diagnose/alder/kjønn de har. Det er kun et behov for assistanse og viljen til å lede assistansen som er felles.
BPA kan være så mangt, og det er viktig å huske at dette er et verktøy som bør inspirere også andre tjenester til å bli bedre på å sikre noe av de samme målene:
- Å bo selvvalgt med dem man vil bo med
- Å komme seg fram i samfunnet
- Å leve et aktivt liv på egne premisser
- Å være uavhengig av familie og venner
- Å være uavhengig av «institusjonsbaserte» tjenester
- Å velge selv hva en selv vil ta ansvar for
- Å kunne samarbeide med andre tjenesteytere
- blant annet…
Selv om ingen forståelsesmodeller ene og alene kan favne hele virkeligheten, er de gode verktøy vi kan ta i bruk når vi aktivt går inn for å skape et samfunn for oss alle!
I 2020 forstås «funksjonshemming» som noe relativt i.fht. samfunnets barrierer og krav til deltakelse.
Det er ikke bare oss mennesker som kan styrkes i vår forutsetning for å delta aktivt med andre.
(Slik «styrking» kan foregå gjennom medisinsk behandling, rehabilitering osv.
Men styrking av individet kan låse oss til å kun se funksjonsnedsettelse som en egenskap som må behandles for å oppnå å bli mest mulig «lik flertallet i samfunnet».
Og med slik behandling står vi i fare for å undervurdere folk til et objekt og ikke et subjekt med eierskap til egen livssituasjon.
- Hva vil jeg mestre selv og hva vil jeg ha assistanse til, f.eks.?)
Så selv om en medisinsk forståelse av mennesker er svært nyttig for å sikre nettopp medisinsk behandling, har en relasjonell modell og den sosiale modellen vist oss at det er rom for variasjoner av mennesker om vi retter fokus over på samfunnet som et «sosialt konstrukt» vi kan tilpasse et naturlig mangfold av mennesker.
Samfunnet holdes bla. ansvarlig for å bygge ned barrierer, gjennom universell utforming. Da er modellene anvendelige i praksis.
BPA kan på mange måter dekke over gapet som i dag finnes mens samfunnet er «under oppussing», blant annet gjennom assistanse til kommunikasjon og deltakelse.
Men er BPA utnyttet til det fulle i dag, med tanke på å «tette gapet mellom individ og samfunn»?
Vil fremtiden gi oss enda nye modeller for å forstå hvordan BPA skal styrkes? I og/eller utenfor «helse»?
Hva er god helse? Hvem eier sin egen helse? Er livet mer enn helse? Ja… Hva er likestilling og hvem har rett til å likestilles, med BPA?
Mens et offentlig utvalg jobber med dette og er jeg veldig spent på svar som kommer i 2021.
Hvordan vil assistentyrket bli i fremtiden? Jeg håper også assistentenes rolle blir tatt på alvor i diskusjonen.