«Vil du ha frokosten din på senga i dag?»

«Nei takk. Jeg vil sitte med dere rundt spisebordet sånn som i går.»

«Ja, men du trenger da ikke å stå opp nå. Du kan bare ligge og slappe av, så spise vi andre og drar på skole og jobb. Så kommer snart assistenten din.»

«Ja, vel.»

Huset blir tomt. Det ringer på. Lyden av nøkler som rasler når soverommet til Kay. Han retter seg opp med en pute bak ryggen.

«Hei, Kay! Hvordan går det med deg i dag? Vil du hjelpe meg med å lage frokost?»

«Jeg har allerede spist. Pappa kom med frokost på senga.»

«Da kan du lære å lage kaffe. Du liker vel kaffe?»

«Eh, nei. Jeg er 8 år!»

«Skal jeg vise deg hvordan du trakter kaffe selv? Så kan du sette på i morgen når pappa skal stå opp?»

Kay smiler rundt hele munnen.

«Men, jeg kommer meg jo ikke ut på kjøkkenet selv!»

«Så klart du kommer deg ut på kjøkkenet selv. Har du ikke prøvd det før?»

«Jeg sitter i rullestol, da. Og jeg trenger hjelp til å kle på meg om morgenen. Det er derfor du er her, vet du!»

«Ja, jo. Selvsagt. Da kanskje du bare skal legge deg igjen, så ordner jeg med kaffen. Jeg ser du har klart å sette deg opp i senga før jeg kom i dag da. Hvordan fikk du til det selv?»

«Jeg bare dyttet meg opp med armene.»

«Du dyttet deg opp med armene!»

Lena legger frem morgenkåpa til Kay på sengekanten. Ser på ham og går ut.

Kay bruker mye tid og blir ganske svett, men han klarer det. Han kjenner pulsen slå hardt nå. Dette blir så kult!

Ute på kjøkkenet venter Lena med en avis og kaffekopp i hånda.

«Ja, se her ja. Det var ikke dårlig. 6 minutter og 12 sekunder. Det er nok tid til å rekke å trakte kaffe det, før vi skal på skolen.»

«Så bra. I morgen må vi ha på vekkerklokka mi, også må du huske å gjemme denne morgenkåpa. Så jeg kan overraske dem alle 4.»

«Så klart. Dette klarer du. Tror du pappa liker sterk kaffe da?»

«Aner ikke. Han får bare ta til takke med det han får, jeg er jo bare 8 år», sier Kay og smiler lurt over hele ansiktet!

Lært hjelpeløshet

Lært hjelpeløshet kan handle om at vi tar for mange valg på vegne av den vi assisterer i hverdagen. Det kan være barna våre, det kan være de eldre i familien. Det handler om at man ikke lærer å ta valg selv. Det handler om å bli passivisert av at andre ikke forventer noe av deg, og at du som mottaker av hjelp slutter å prøve å ytre dine egne behov da de ikke blir hørt. Dette gjelder også behov for å se seg selv som ressurs i eget liv og for andre rundt seg. Også barn trenger å hjelpe til i huset. Også barn med hjelpebehov.

Hjelp til selvhjelp med BPA

Bevissthet rundt hva lært hjelpløshet er, kan sikre at foreldre og ansatte i BPA-ordningene for barn blir bedre på å sikre intensjonen bak verktøyet: mer frihet, mer selvstendighet og selvbestemmelse. Dette gjennom klare forventninger til barnets egne evner og behov, der vi sammen legger opp til utvikling og selvbestemmelse. La oss ta en titt på hverdagssituasjonen til den oppdiktede Kay og hans assistent.

For mye omsorg kan virke passiviserende og lite utviklende for identiteten hos barn (og voksne) med assistansebehov. Som assistent og forelder, kan man gjerne falle i fella der man føler seg veldig nyttig når man yter service i hverdagen. Setter man dette behovet til side, kan man lettere nå målet om å gjøre barn selvstendige vesener ut ifra de evner man har – der det ikke avlæres, men videreutvikles. – Man får ikke vokst om ingen noen gang forventer noe av deg! Vårt syn på den som trenger hjelp og den som hjelper har godt av å vurderes på nytt.

Assistenten i denne fiktive historien har lært om «lært hjelpeløshet» i sin utdanning og kjenner til målene bak BPA. Skal barnet etter hvert bli voksent og kunne bo selvstendig, gå i skole og senere i arbeidslivet, er det viktig at barnet lærer at det er en del av familien, at det forventes noe av det på skole og i hjemmet og så videre.

I virkeligheten er kanskje ofte også foreldrene like opptatt av å legge til rette for at barna skal finne måter å klare seg mest mulig selv. I dette eksempelet tok jeg utgangspunkt i foreldrerollen, der vi kan se at en profesjonell assistent kan være et godt verktøy til frihet med rette holdninger.

NB! Samtidig er det uhyre viktig å være observant på at for høye krav over tid kan føre til kognitiv overbelastning, depresjon og angst. Dette skriver jeg om i neste kapittel. Balansegangen mellom disse to ytterpunktene går vi nærmere inn på i kurs i BPA-skolen. Velkommen!