12. mars 2020
Da «stenger» Norge
For alvor
Pandemien var et faktum
I Norge også
Og «meteren» måtte vi alle forholde oss til
METEREN!
HÅNDSPRIT
MUNNBIND
Alt ble et faktum
på veldig kort tid
Barrieren jeg en gang klarte å bryte, når jeg tok imot hjelpen og fikk BPA var STOR
Men det funket
Livet mitt
ble så mye, mye bedre
Assistenten var den samme
Han kom alltid inn i huset
som en vanlig person
og ble fort «en av oss»
En som ble kjent med oss alle
– en familien ble trygg på
NÅ!!!!
AVSTAND…. Og avstand kan vi ikke ha!
Jeg må ha hjelp på nært hold
FAEN.
Nå ble det en nye barriere.
Nå fikk jeg oppleve at MIN assistent sto der og vasket hender.
Spritet seg
Munnbind
Hvem var han???
Han virket plutselig ikke helt «min» igjen!
Jeg følte at assistenten min ble en fra hjemmesykepleien
Og det gikk opp for meg hvor viktig anonymitet er i hverdagen
At BPA hjelpen «glir» inn i hverdagen helt av seg selv
Jeg ble deppa og det funket dårlig
Det kom mange tanker
– Hvordan løser vi dette?
Resultatet ble lite bruk av munnbind
for vår del
MEN en god prat om ansvaret
om korona;
at ingen av oss må bli smittet
Og de samtalene – har vi hatt flere ganger
Ettersom utbrudda har kommet
Vi er begge flinke med munnbind ute
Vi treffer begge få mennesker
Og vi tar begge et stort ansvar, for ikke å bli smittet
Og skulle vi være så uheldige og bli smittet
JA…
For så lenge vi «lever» finnes jo risikoen.
Men sjansen er liten,
når EN SELV passer godt på
I tillegg er det lite smitte på stedet der jeg bor
Så frem til nå,
har vi stort sett «fungert» som før
Bare mye mindre ute blant folk
Men når vi er sammen
Ja da er vi stort sett, en og samme kohort.
Med forsiktighet ❤
Lena Bjelland Pedersen, skrevet i mars 2021 – ett år inn i pandemien.