Omstillingsevne til besvær?

Hva skaper en helsemessig og meningsfull jobb i BPA-yrket?
Smilefjes i grønt med sjekkboks huket av. Surt fjes i rødt og et gult fjes med rett strekmunn uten avkrysset boks ved siden av.
Hva bidrar til en helsemessig og meningsfull jobb i BPA-yrket?

I denne pandemien er det mange eksperter som mener mye. Noen er faktisk eksperter, andre synser og noen har sterke meninger. I dette innlegget vil jeg ikke uttale meg som noen ekspert på BPA, men som en undrende medspiller for de som har kontaktet meg om et spørsmål. Et godt spørsmål.

Når en arbeidsleder ikke trenger å benytte seg av sin personlige assistanse i en lengre periode, vil kommunene tilby assistentene å ta ut vakter annet egnet sted i kommunen. Dette står i arbeidskontrakten til assistentene.

Dette er helt sikkert meningsfullt for mange. Kanskje særlig den assistenten som har en deltidsjobb og som syns det er greit å prøve seg ut flere steder i håp om å få mulighet til å søke flere jobber i kommunen senere. Andre – de som har kontaktet meg, mener det er lite meningsfullt å ta ut vakter utenfor BPA-ordningen de har søkt seg jobb i. – Hva er deres muligheter?

Arbeidsgiver har lov til å sette assistentene til andre oppgaver et annet sted, men det skal være helsebringende og meningsfullt (jf. AML). Og jeg undres over om det ikke vil være forskjell på å være ansatt i kommunen versus hos en leverandør som har spesialisert seg på BPA? I kommunen kan du «omplasseres» mange steder (ofte innen helse- og omsorgsyrket), men dette er etter hva jeg er kjent med ikke vanlig hos BPA-leverandørene.

  • Hva er best for den som har BPA, den ansatte og arbeidsgiver?

Har assistentene selv noe de skulle ha sagt før de signerer arbeidsavtalene sine om at de er villige til å jobbe ut slike enkelte vakter annet sted? Har vi nok arenaer for at arbeidstakerne i BPA-bransjen skal kunne løfte fram sine erfaringer til de som har makt til å tilrettelegge for gode BPA-ordninger for arbeidslederne og de ansatte?

Omstillingsdyktighet er viktig

Det er vel greit å anta at helse- og omsorgstjenestene generelt sett har stor nytte av at personell kan flyttes på før, under og etter en pandemi. Jeg vet ikke sikkert, men jeg vil tro at mange av de ansatte i denne sektoren opplever det som meningsfullt å tilegne seg nye ferdigheter, være til nytte andre steder og så videre. Det kan med andre ord ofte gagne både arbeidsgiver, tjenestemottaker og tjenesteyter at man er omstillingsdyktig. Kanskje også har noen assistenter oppgaver som er definert som helsetjenester i BPA-ordningen – de mestrer og trives med dette og vil utdanne seg videre innen «Helse»…

Så, hva med assistentene som ikke syns denne praksisen er meningsfull?

Jeg har selv erfart å «ta ut vakter» i hjemmetjenestene da jeg var personlig assistent for mange år tilbake. Selv opplevde jeg dette som både greit og ugreit på en gang. Det hyggelige var at jeg opplevde at jeg hadde ferdigheter og egenskaper nok til å mestre oppgavene jeg fikk som vikar i hjemmetjenestene: Jeg var ikke autorisert helsepersonell og gjorde derfor heller ikke oppgaver som krevde slik kunnskap. Jeg likte å møte nye mennesker, men jeg likte ikke å være innom dem så sjeldent at enkelte tjenestemottakere opplevde det som belastende å få inn «nye fjes». Jeg var alltid ydmyk når jeg gikk inn i nye hjem, men jeg kjente også på en uvilje da jeg forlot min studentleilighet for å jobbe helt sporadisk et annet sted.

Og dette er kanskje poenget: Jeg jobbet jo egentlig i en BPA-ordning. Jeg var ansatt fordi jeg hadde god kjemi og riktige ferdigheter for å jobbe akkurat med denne personen som veiledet meg i mine daglige arbeidsoppgaver og min rolle. Så hva er forskjellen på å ansettes i en BPA-ordning og i helse- og omsorgstjenestene genrelt sett?

Jo, dette vet mange allerede. En personlig assistent følger personen dit hen velger å ha med assistentene. Man er ikke ansatt i en personalbase tilknyttet flere boliger eller i bilene til hjemmesykepleien. Og selv om alle disse nevnte yrkene har samfunnskritiske oppgaver, så er BPA også forskjellig fordi man blir lært opp av den som har BPA til å yte personlig god assistanse.

Man blir med andre ord ikke en «allrounder», selv om man ofte generelt sett egner seg til å jobbe for og med folk. En blir god på å være noens assistent. Derfor skriver jeg dette innlegget i dag. Jeg har fått e-poster fra assistenter og deres arbeidsledere, som er enige i at dette er utfordrende. Og så har jeg dessuten sett lignende henvendelser løftes fram i et nettforum.

Jeg spør:

– Er BPA så personlig og servicerettet at man ikke bør ha arbeidskontrakter som innebærer at assistenter skal ta ut vakter annet sted i kommunen? Merk: innen helse- og omsorgssektoren i kommunen? Eller:

– Ville det være mer mening i å tilby en personlig assistent «omplassering» på et kontor (?) når arbeidsleder ikke trenger assistansen? Hvorfor?

– Eller har vi noe å lære fra leverandørenes praksis?

– Har du andre idéer?

Assistenter vet vel best selv hva som er riktig for seg og har medvirkningsrett. Det er viktig at de finner en plass i debattene og løfter fram sine erfaringer og meninger, i større grad enn før, mener jeg. Samtidig har også alle som har kjempet for BPA og formet og definert BPA i flere tiår noe å si i dette spørsmålet.

Kanskje er det noe felles her å enes om? Noe å løfte fram og drøfte i fellesskap? Kanskje er det noe for utvalget? Ikke vet jeg. Alt henger sammen med alt og påvirker således hverandre. Jeg håper på åpenhet og at vi kan lære av hverandre.

BPA ut av helse?

I sammenhengen «skal BPA ut av helse?» så lurer jeg på om det spørsmålet vil kunne påvirke kommunens og leverandørenes måte å legge til rette for hvordan ansatte skal forstå sin rolle, hvordan de skal omstille seg – før, under og etter en pandemi. Og hvor trygge de er på at de blir ivaretatt i sine jobber i en BPA-ordning der det kreves mye fleksibilitet.

Hva vil arbeidslederne for sine ansatte? Jeg møtte en gang en erfaren gjeng arbeidsledere og medarbeidsledere på et kurs, som mente det ikke var gunstig å skulle «dele» assistentene sine som vikarer i andre jobber/BPA-ordninger. Da kunne det være sårbart å beholde de ansatte over tid, samt også ha de tilgjengelige som tilkallingsvikarer for seg selv.

Et gode å omstille seg?

Mange vil nok mene at det er et samfunnsnyttig og viktig gode for arbeidstakere å kunne omstille seg og kanskje få tilbud om en ny jobb et annet sted i kommunen dersom BPA-ordninga opphører. Så hvor vil vi? Og hva er viktigst når det gjelder BPA-ordninga som likestillingsverktøy?

Jeg tenker også at det nok vil være mange personlige assistenter som ønsker å ta utdanning innen helse- og omsorg eller som gjør det ved siden av assistentjobben. Og det er ikke sikkert at den uviljen jeg selv kjente på eller som andre skriver under på at de også kjenner på, er generaliserbar til alle personlige assistenter. Tvert i mot – jeg tror nok ikke det. Jeg syns derfor at det ville være interessant å få flere svar på dette. Flere perspektiver.

Hva om det er todelte veier å gå opp her? Vil det i så fall kunne bli et skille på assistentyrket/assistentyrkene og hvordan dette bør påvirke kontraktene mellom kommune-leverandør-arbeidsleder og assistentene?

Skriv gjerne inn en kommentar om du har noe å si til dette. Håper ikke jeg har tråkket veldig feil her. Jeg er bare undrende. På vegne av meg selv og de jeg ikke har klart å gi bedre svar til enn at de kan påvirke BPA-ordningen ved å uttale seg og spille inn til utvalget.

Takk for at du leste!

Én kommentar til “Omstillingsevne til besvær?”

  1. Hei Hege. En interessant problemstilling. Fint du løfter den fram. Den andre bokstaven i BPA er P. Den betyr personlig. Flere dommer på BPA-feltet i rettsvesentet de senere årene slår fast at en BPA-ordning er å anse som en selvstendig enhet. Det betyr i sum at en personlig assistent er ansatt og rekruttert av/for/til nettopp den vedtakseieren hen er ansatt hos. Da må man som en naturlig konsekvens også få en skriftlig arbeidsavtale som eksplisitt sier at man er ansatt for å jobbe nettopp for denne vedtakseieren. Først da er man en PERSONLIG assistent. Når kommuner (eller for alt jeg vet noen BPA-leverandører) omplasserer en assistent fordi vedtakseier x ikke ønsker/våger/kan å ha assistenter i huset under en pandemi, kan arbeidsgiveren foreta denne omplasseringen nettopp fordi assistenten ikke har en korrekt arbeidsavtale som tar opp i seg BPA sin egenart. Med en korrekt BPA-arbeidsavtale som eksplisitt forteller hvor assistenten er ansatt, kan ikke den PERSONLIGE assistenten omplasseres av arbeidsgiveren. Da forholder det seg slik rent rettslig at behovet for arbeid på arbeidsstedet midlertidig er opphørt, og dermed er det permittering (og dagpenger) som er korrekt virkemiddel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *