BPA i blinde?

Tenk deg at du sitter i et klasserom uten lys. Det er med andre ord helt mørkt. Øynene venner seg heller ikke til mørket, fordi du kan ikke se. I alle fall ikke med øynene dine. Derimot har du mulighet til «å se» rommet og personene i rommet ved hjelp av beskrivelser fra de som sitter omkring deg og du kan bruke andre sanser enn synet.

Dette «synet» møtte meg da jeg var kursleder denne høsten. En av deltakerne hadde med seg en synstolk, som hadde som arbeidsoppgave å bidra til at vedkommende fikk godt utbytte av kurset. Synstolken tegnet blant annet opp rommet ved hjelp av hendene og ryggtavla til den synshemmede deltakeren. Deretter prikket hun inn hvor de andre deltakerne satt i rommet, da vi gjennomgikk deltakernes navn og forventninger til kurset.

Øverst i klasserommet stod jeg, med min tavle. Det vil si en power point presentasjon med omlag 70 lysark. – Skulle jeg beskrive alle lysbildene og lese all teksten for å inkludere den synshemmede i kurset? Skulle jeg «overse» vedkommende og sikre at de andre fikk større flyt i sin læring? Eller?

  • Hva tror du jeg valgte?

Selvsagt valgte jeg den versjonen som ga alle et like godt læringsutbytte – inkludert han som brukte andre sanser enn synet for å utforske og dele sine erfaringer med BPA. Jeg opplevde at det hevet samhørigheten i kurset og ydmykheten over å ta ordet og lytte godt. Jeg snakker i alle fall for meg selv.

Det var helt uaktuelt for meg å stå å lese alle de 70 lysarkene, men jeg forklarte alle bildene og modellene og snakket heller fritt ut fra lysarkenes tema (…noe jeg egentlig gjør ganske ofte i kurs). Jeg anser meg selv som en utforskende kursleder som liker å stille spørsmål framfor å messe om alle svarene. Og jeg pleier å se for meg at alle kursdeltakerne og jeg har hver vår lommelykt, som vi skrur på når vi har noe vi vil undersøke. Sammen. BPA er et tema som er innom alle sider av livet og arbeidslivet, så man trenger tid og alle må henge med for at vi skal forstå BPA på samme grunnlag, mener jeg.

Det som overrasket meg veldig i denne læringssituasjonen, var at vi alle fikk en mye mer detaljert og god gjennomgang av de viktigste elementene i BPA. Den grunnleggende kompetansen vi alle må få innprentet for å ikke spore helt av i alle de andre dilemmaer og diskusjoner som kan oppstå i livet med assistanse. Når man må veie assistentenes rettigheter mot arbeidsleders.

Jeg vil forsøke å forklare det til deg. I denne delen av blogginnlegget ville det for eksempel være naturlig at det dukket opp et bilde, for å bryte teksten og gi deg litt luft. Men se heller for deg følgende bilde:

Jeg vil nå gjenta den forklaring som jeg mener ble mye bedre enn normalt, fordi en av deltakerne var synshemmet. Og det er forklaringen på hvorfor BPA er noe annet enn hva vi ofte omtaler som tradisjonelle hjemmetjenester.

Du sitter nå igjen i det mørke klasserommet uten mulighet til å se. Så får du følgende forklaring på modellen som er på «tavla»:

  1. «Den første modellen er en trekant. Trekanten er snudd på hodet, slik at spissen på trekanten peker ned mot bakken. I spissen av trekanten ned mot gulvet, der finner vi personen som har fått rollen som «brukeren» av hjemmetjenester. Nederst. mot gulvet. Underordna de som står øverst. Øverst mot taket finner vi den langstrakte flaten i trekanten, hvor det er plass til både den ene og den andre tjenesteyteren. Kanskje en sykepleier, en ergoterapeut, en støttekontakt og så videre. Disse har ansvaret for å levere og dokumentere de tjenester de yter til brukeren, som på sin side kun har medvirkningsrett i tjenestetilbudet (og som kan leveres av ulike mennesker fra gang til gang).
  2. Den andre modellen er også en trekant, men brukeren har flippet den rundt, slik at den står riktig vei – i alle fall den veien de fleste av oss forbinder med en trekantet figur. Nå likner den en pyramide. Godt planta på bakken. Spissen peker nå oppover mot taket, og brukeren har fulgt med helt opp på toppen av sin egen tjenestemodell. På toppen av pyramiden i eget liv. Gjennom valget å sikre sine egne tjenester via arbeidsledelse, bestemmer han nå hvem som ansettes, hva slags ferdigheter som trengs for å utføre oppgavene han selv ønsker assistanse til, og når de jobber. De ansatte er nå på bakkeplan, som nok påvirker dem når de trer inn i livet til en som skal leve sitt liv med assistanse. Hvem som er hovedperson er ikke vanskelig å «se». Hvem som er underordna er heller ikke vanskelig å se. Nå er det derfor også vesentlig at den som skal være leder klarer å ivareta sine ansatte og sine egne behov på samme tid. Dette er brukerstyrt personlig assistanse i en klassisk form.
  • Hva når modellen ikke passer med virkeligheten?

I dag har vi nok mange versjoner av en slik modell på BPA, fordi folk er ulike, noen har medarbeidsledere og noen har både vedtak om opplæring og assistanse, eller helse og assistanse i sin ordning. Det kan påvirke makthierarkiet vi beskrev over. Likevel, er det uansett helt avgjørende at vi beholder forståelsen av den trekanten over, tror jeg. Da vet vi hva vi skal jobbe mot. Hva som er målet, middelet og mulighetene.

Hva som er riktig for den enkelte i valg av organiseringsmodell for sin tjeneste, kan variere og kombinasjonsløsninger er heller ikke å forakte.  Kanskje bør det gå mer prestisje i å finne individuelle løsninger fra kommunen til den enkelte, slik mange arbeidsledere, assistenter og andre tjenesteytere er svært gode på i det daglige.  Det er ikke sikkert at modeller kan klare å fange opp hele virkeligheten, da de ofte er ment som forenklinger av vår verden, slik at vi kan forstå noen grunnstrukturer. Jeg tror vi trenger hverandre for å utfylle disse bildene, for å utforske hverandres perspektiver og «se på nytt» det vi ofte kan ta for gitt at vi allerede har forstått og ferdig med det, liksom.

Nå har jeg holdt kurs om BPA i 5 år, jeg har jobba med BPA i ulike former siden jeg var 18 år og jeg opplever at jeg fortsatt ikke kan si at jeg er ferdig utlært. Jeg kan på et vis «BPA i blinde», som mange av dere, men vet som du, at BPA er i endring, formelig av verdier og holdninger og lovverk i samfunnet vårt. Og noen ganger viser det seg at bare en person, eller en nyanse kan endre hele læringssituasjonen vår og evnen til å møtes i respekt.

Denne artikkelen er derfor uten bilder, fordi jeg har tiltro til at du klarte å skape dine egne. Håpet er at de er nokså like mine, slik at vi kan enes om BPA.

Ha en fortsatt fin høst!

Én kommentar til “BPA i blinde?”

  1. E trur d skapte en veldig bra samhørighet at du inkluderte den synshemmede i kurset på lik linje me oss andre.E va så heldig å få sitte ved siden av den synshemmede,d va veldig lærerikt å se og høre kor fornøyd han var. Piramiden beskriver veldig klart hvem som er hovedpersonen.Målet for alle instanser må være at bruker får d så normalt som mulig.

Legg igjen en kommentar til Elling Fjelldal Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *