Av: Lena Bjelland Pedersen

BPA har jeg hatt i mange år, og ved hver «vurdering» av vedtaket mitt har problemene dukket opp. Derfor har jeg aldri helt forstått hva en personlig assistent er og ikke er. Det burde ha vært så enkelt som at jeg kunne bestemme det selv. Det er personlig assistanse i mitt liv.

En personlig assistent har ulike arbeidsoppgaver i hver eneste ordning.
Og hadde det kun vært en følge av at folk har ulike liv, ville det vært romslig og fint. Men rammene for hva en assistent kan gjøre, blir styrt av ikke arbeidsleder alene, men av kommunene! Selv om loven gir et stort spillerom for hva en assistent skal gjøre.

Hvorfor kan en assistent i én kommune hjelpe sin arbeidsleder med å være tilstede for sine barnebarn, men ikke i den neste kommunen?

En personlig assistent skal trø til og hjelpe der en arbeidsleder trenger det for å fylle sine roller i sitt liv, i nære relasjoner og ute i samfunnet.

Er det riktig at etter så mange år med BPA i Norge, så er fremdeles personlige assistenter et så lite tydelig innarbeidet yrke? Hvordan er det mulig å få så store ulikheter fra kommune til kommune?

Kokkene har det samme fagbrevet, men driver vidt forskjellig fra restaurant til restaurant. Restaurantsjefen kan sette rammene, men i mitt liv kan ikke jeg være sikker på at jeg kan sette rammene. Det er underlagt kommunen jeg bor i. Hva de aksepterer at jeg vil ha assistanse til.

Jeg føler dette er urettferdig. Burde jeg flytte 2 mil? Da hadde jeg fått lov til mer enn jeg gjør i dag. Tror ingen andre yrker har så ulike «begrensninger» fra kommune til kommune, som hva personlige assistenter i BPA-ordningene har. 
Eller sagt med andre ord, ingen andre ledere i Norge har så strenge regler for hva de kan sette sine ansatte til av oppgaver, enn hva vi arbeidslederne har.